Hva tirsdag er

Kanskje å våkne til en ny dag og føle jeg har god tid. At det bare er ukas andre dag, og at jeg likevel allerede har kjent mestring. At dagen i går var en bra arbeidsdag. At jeg er klar for de andre oppgavene i dag. Jeg syns det er bra at jeg klarer å veksle, skifte mellom – selv om det ofte er fint å være i en og en ting. Jeg opplever å være ganske fleksibel. Jeg opplever å kunne tilpasse meg – selv om det selvsagt noen ganger blir litt mindre ålreit å snakke med meg enn det kanskje er med andre, sånn på hjemmebane, når jeg har opplevd for mange endringer her som for eksempel ekstremt mange nye ansatte på en gang, som ikke kjenner meg, de andre eller rutinene – og kanskje ikke helsefaget engang.

Men en gang vil alt på bra, på den ene eller andre måten. Stort sett. Og i går gikk det bra. Og i dag går det greit, jeg må bare også huske å gi meg selv lov til å bruke litt tid på å lande når jeg har baller i lufta som også er meg selv. Jeg må ikke kjøre karusellen uten å ta en pust i bakken. Selv om jeg kan være svimmel av glede, er jo det også et ubehag om man ikke får tatt en liten stopp en gang i blant.

Jeg trekker pusten, spinner videre og snart er det onsdag – ja lillelørdag. Jeg tror jeg vil begynne å tenke på helga som nærmer seg. Jeg vil planlegge handling i morgen, skrive på lista mi og ikke minst: kanskje lage et element som skal i en spesiell bursdagskake. Jeg gleder meg til å gjøre stas på hedersgjest! Mat er også språk. Jeg former en blomst og kjenner gleden spire og kjærligheten vokse som på trær. Kjenner du det her? At det klirrer av alt man vil si og at man prøver å stokke armer og ben og så sånn plutselig kjennes alt så fint at man bare danser litt ut eller inn av kjøkkenet.