Spaltet livsglede

Jeg kjenner glede over for eksempel:
– å være i interaksjon med andre, høre på andres liv og setninger og kanskje også kjenne at jeg tilfører «meg» eller noe jeg kan, vet, forstår, interesserer meg for og som gir noe til andre
– være aktiv med jobb og interesser etterpå
– lære nye ting
– bli god, og servere kunnskap og kjærlighet gjennom matretter jeg tryller fram
– mestre ulike arbeidsoppgaver
– se året som beveger seg i takt med naturen
– være sammen med familie
– kjenne at jeg av og til vil telle meg selv med

Samtidig har gledene, som her var litt tilfeldig rekkefølge, har liksom veldig bismak, litt som: jeg kan jo ikke leve meg inn, hvis jeg ikke skal få være med videre? Hvordan våge å bli telt med, ha en god jobb, være i relasjon med andre hjemme eller ute, hvis det ser ut som livet kan ta slutt?

Jeg kjente på en slik uhygge da jeg snakket med legen min i går, en mann som egentlig både forstår og kjenner meg så godt – og derfor var det nok ekstra vondt, for jeg vet jo at han vet. Vet at det kan være helt sant disse ordene han sa. Og hvordan da klare å være i livsgleden og ikke bli sin egen festbrems i redsel for å skuffe noen, om man… liksom ikke helt 100 % i normal skala da, med bare vanlig forbehold om katastrofer som kan inntreffe, kan si at man sees om fem år også? Jeg føler liksom at når jeg er meg, den som har disse utfordringene og samtidig er sånn veldig ærlig og oppriktig, at det liksom blir litt som å lyve å snakke om alt som er bra. Ikke fordi det ikke er bra, men fordi jeg ikke kan vite at jeg får være støttespiller til de bra menneskene kanskje om… ja, hvor lang tid?

Dette syns jeg er vanskelig. Jeg prøver å være ærlig og sier litt om også sånt som er vanskelig som dette, men likevel – det man sier er jo ikke helt til å ta inn for andre og blir da mer som en litt morsom måte å si: «jeg vil leve livet her og nå» på.