Over the rainbow

Jeg synes uttrykket er fint. Det stammer visst fra en sang i Trollmannen i Oz og symboliserer håp, fantasi, og et sted uten problemer. Det brukes ofte for å beskrive et sted man lengter til, hvor alt er bedre og bekymringer forsvinner. Uttrykket forbindes også med Pride-bevegelsen – fargene fra sangen, som forbindes med mangfold og liv, har inspirert. Men kan det også handle om døden?

Jeg har hørt «over the rainbow» uttrykt om en som ikke var her, men jeg vet ikke om det betydde at personen ikke var i live eller bare var flyttet langt, langt avsted? Jeg prøvde å google i dag og fant forklaringene på uttrykket, de jeg skisserte over her, og er fortsatt usikker. Og det er så skummelt om man skulle tråkke skikkelig i baret syns jeg, hvis vedkommende det snakkes om er død og en som det er knyttet sorg rundt også… ripper jeg oppi det for å forstå eller si noe… et eller annet.

Samtidig er det også veldig viktig å ikke bare skygge banen i vanskelige temaer, heller vise at man er et medmenneske. Derfor prøver jeg å undersøke ting jeg ikke forstår så jeg i alle fall ikke bare er en som trekker meg bort i det vanskelige. Jeg vil være her – nå. Stå i det som er, vise at jeg faktisk gjør det, aldri utebli.

Alt jeg føler, føler jeg så intenst. Derfor plager usikkerheten jeg kjenner siden jeg ikke vet om det var døden dette med Rainbow, i en setting jeg var i. Sånn kan det være når man ikke kjenner et menneskes historie: Det er rett å gå i baret, og noen ganger, kanskje spesielt om det handler om barn, er det viktig å være varsom – samtidig trenger alle mennesker som har opplevd en dramatisk sorg lignende dette jeg tenker på nå, å bli sett, verdsatt og tatt vare på som seg, i livet som må leves videre.

Også i fantasiland er det ondt og godt. Og jeg tror jeg har evne til å forestille meg begge deler – og kanskje aller mest det vonde klarte jeg oppfatte i en slik setning, om en som ikke var her. Jeg kunne ønske fantasien og forestillingsevnen min var litt svekket, men samtidig: jeg er glad for at jeg ser, sender menneskers forandringer i kroppsspråk og tale og også kan ivareta når noen er slitne, frustrerte, triste, fortvilte osv.

Denne sensibiliteten forbinder jeg med hvordan autismen jeg har utarter seg for akkurat meg. Jeg ser nyanser og detaljene som forteller om dem, framfor helhet. Jeg kan miste det store bildet kanskje, men likevel: kanskje ser jeg det mest essensielle?