«Bestedager»

Jeg tenker på dem vi kaller for beste av og til. Bestemor, bestefar, bestevenninne og bestevenn. Så tenkte jeg videre på ukas dager. Bestedager. Alle sammen!

Og det ble problemet som egentlig var fint – at hver dag har verdi. Hver dag har sitt innhold som kan gi meg mening, kjenne på meningen med at jeg er her på tross av og på grunn av den jeg er. Jeg lever. Jeg kjemper. Jeg er lykkelig. Midt i alt, ja er jeg kanskje en salig, god blanding eler en kvalmende milkshake.

Uansett, poenget: jeg setter pris på dagene, at jeg får en dag hver dag. Som jeg kan fylle, mer enn å vente på at den skal gå over – til det neste. Jeg vil liksom holde fast på dem. Som om jeg er redd for at hele livet glipper unna, mellom fingrene for meg, eller at jeg liksom sklir på et bananskall ironisk nok i glemsel på å leve livet mitt mens det er.

Jeg trekker pusten og holder litt på den, redd for å blåse de viktige følelsene bort. Det er viktig å få satt pris på dagene og menneskene som er i dem. Det er også viktig å våge å tro på at det er ålreit å være seg midt i dem. Prøve å høre på at man gjør en ok jobb, er en man kan regne med og sette pris på. Det er ikke så lett. Men det er likevel viktig har jeg skjønt for å ikke virke så masete rundt andre, med sånt behov for å vite om det man sier, gjør, er er ok for andre.

Nå er det straks helg. Jeg har hatt en god uke syns jeg, med mye innhold. Innimellom litt vel mye innhold, som at jeg etter jobb har vært hos fastlegen den ene dagen og hatt kontrollundersøkelse med psykiater den andre. Fint venninnebesøk hadde jeg torsdag og litt handling har det vært og nå kan roen kanskje senke seg litt ekstra i dag, god fredagskveld til meg, deg og alle…