Jeg føler på en kropp som ikke helt funker og et hodet som vil hva enn som helst!
Altså – de to kolliderer litt. Derfor gjelder det å møte dem i et kompromi.
Det vil si: Gjøre det jeg vil få til, samtidig som jeg lytter litt til kroppen når det gjør mest intenst vondt – som å la noen andre gjøre et ekstra løft og la meg selv gjøre oppgavene som er de som funker litt bedre for meg med min kropp.
Og nettopp det å fortsatt gjøre ting, selv om jeg har en syk kropp, er så viktig for meg fordi det gjør meg lykkelig. Jeg kjenner meg som et lykkelig menneske når jeg samhandler med andre, mestrer jobben min eller lager eller skaper noe godt eller bidrar i en god samtale.
Så, for å få til alt dette, har jeg tempo med planleggingen min og PRØVER å ha litt ro i utførelsen, slik at jeg ikke pådrar meg unødvendig smerte og lengre tilstander som gjør at jeg ikke kan fortsette på denne fantastiske måten.
aspergerinformator.com 