Sorry, så lett å si sorry

Noen ganger føler jeg at jeg har driti meg ut. Det er skikkelig vondt hvis man for eksempel har tatt vann over hodet i beste mening, også har man på en måte i stedet gjort det trist for andre fordi det kan synes at det kanskje ble litt mye selv om det kanskje ikke var akkurat det heller, men hvis man har vært så ivrig og glad at man ikke har sovet også…

… ja. Da vil jeg si unnskyld en million ganger. Jeg vil snakke det ut, skrive det ned, gjøre alt jeg kan for å vise at det ikke var noens feil!

Det ville også blitt fryktelig vondt for meg, hvis man hadde avlyst meg – ikke hadde villet se meg, være med meg, jobbe med meg eller hva som helst sånt – fordi jeg kanskje var sliten. Da hadde nemlig mitt liv, eller min person, hatt null verdi – absolutt ikke for de andre antakelig, men for meg selv.

Jeg må heller være flink selv til å legge opp så jeg ikke havner i ulage, at jeg ikke sover for lite eller har hodet for mange steder på en gang, både frem og tilbake. Jeg vil være i nuet. Nyte det som er. Livet. Nå.

Jeg oppsummerer hverdagen, reflekterer og tenker over det man ville gjort annerledes. Hva man skulle klart å si i nuet. Som autist, kan det nok også hende at når begret plutselig blir fullt, er man mer firkantet, mer rigid enn man pleier også blir liksom alt feil når man prøver å kommunisere, det blir verre og verre for hvert svar man klarer å gi i konversasjon.

Play forward: Jeg får samlet meg sammen og jeg håper alle kan se: at jeg har det bra med livet mitt og interessene og arbeidet mitt, tross jeg også noen ganger kan beregne litt feil til å få til den gode harmonien jeg så godt som alltid har når jeg har det bra. Sorry! Og til meg selv: bedre til lykke neste gang.