Jeg tenker på gamle tradisjoner, gode minner og plukker dem opp i hodet mitt stadig vekk. Det gjør meg lykkelig å snakke om fortid – fortid forbereder oss også på framtiden, og framtiden: den blir lettere å se for seg. For den vil jeg være med i!
Jeg samler sammen det som har vært godt. Opplevelsene verdt å samle på. Hverdags-øyeblikk. Gode lukter. Smil. Klemmer. Takk og god natt og hei og sees snart igjen!
På fredag, da jeg dro fra jobb litt over fire, fikk jeg et sånt skikkelig fint: sees på mandag! med meg på vei ned for å skifte i garderoben. Og jeg kjente – DET betyr noe for meg.
Jeg tror kanskje flere som har mine vanskeligheter, som da velger å si at vi ikke liker å være sammen med så mange, gjør det på en måte likevel. Jeg blir skikkelig lykkelig av samhandling med andre mennesker, når jeg greier å se og ta i mot at jeg kan ha en plass blant andre, både på tross av og på grunn av min person.
Og egentlig har jeg hatt det i ryggen hele tiden. Det at noen er glad i meg. Jeg har bare glemt det i hatet av meg selv og i skyggene det blir når man kanskje har misforstått mye sosialt mellomspill. Og også nå, er jeg meget sensitiv for forandringer hos andre. Er de slitne, tror jeg gjerne det er noe mer galt: noe med meg, som ødelegger dem, humøret deres osv.
Jeg rister på hodet, kjenner at jeg smiler litt midt i alt som er ålreit og alt jeg ikke kan fikse helt – kanskje noen gang, sånn med følelser og balansegang osv. Plukker i stedet nå opp: alt som er godt. Om en times tid, skal jeg klemme noen som elsker meg – og som også elsket meg til livs. Åh, så fint med ting som også kan vare – og de er verdt å bevare. Takk.
aspergerinformator.com 