Jeg likte da jeg var liten, å sortere skoene i gangen. Jeg satte de på rekke og rad. Jeg var «stor og flink» som ryddet i gangen. Jeg var under tre år. Jeg husker gulvet jeg satt på. Jeg har bestandig elsket å sitte på gulvet! Der kjenner jeg kroppen min.
Mange med asperger syndrom, sorterer lekene sine. Dette var ikke et typisk kjennetegn for meg. Men å samle mange, som også er et kjennetegn, var veldig viktig for meg. Jeg hamstret knapper og samlet Pog. Jeg samlet Pog enda jeg var 15 år. Jeg lekte jo med småungene i borettslaget i stedet for jevnaldrende, husker du.
Jeg samlet også på andre ting fra jeg var liten til stor. Jeg likte å ha mange like ting med litt ulikt motiv. Jeg hadde stor frimerkesamling, album på album med klistremerker, glansbilder, en hel isboks med viskelær og flere pogs enn jeg kunne telle. Jeg er tyven, hun som stjal knapper i barnehagen (Helene 3 eller 4 år) uten at hun skjønte at hun stjal. Du skal få møte meg nå, hamsteret. Jeg tok litt flere knapper enn de to som skulle sitte som øyne på påskekyllinghodet. Eller var det kanskje en dorullnisse? Jeg husker bare knappene jeg hamstret. Da mamma så knappene, fantes knappene som mer enn mine knapper og jeg var ikke knapp nok.
Jeg var for mye, tok for mye, var grådig, stjal. Tyven, tyven skal du hete. Jeg hatet forresten den leken, den med tyven tyven som stjal min venn. Jeg forstod aldri hvorfor man skulle bytte venner hele tiden i denne leken. Det var så slitsomt å være i fokus å velge en ny venn! Men tilbake til hamstringen og misforståelsen.
Jeg stjal knappene uten å vite det (æresord). Jeg gjemte dem i jakkelommen (vi var forresten to jenter som forsynte oss, hun andre gjorde det samme så da var det vel riktig?) til jeg var hjemme i tryggheten. Men så ble hjemme, det stødige huset, forvandlet til politistasjon og mamma ble politi. Trygge mamma ble politi, mot meg. Det hang ikke sammen. Hun rettet på meg og jeg måtte levere tilbake fangsten. Det var ikke lov å ta, ikke engang små knapper. Du skal ikke stjele. Men jeg fikk dem jo, gjorde jeg ikke? Jeg fikk beskjed om at jeg kunne forsyne meg og forsynte meg. Ingen sa at jeg skulle ha to og ikke ti eller tjue.
Jeg husker knappene. Jeg vil ha de tilbake. 27 år etterpå. Den ene var gjennomsiktig med blondeaktig avtrykk. Jeg savner den. Kjenner du en med Asperger syndrom som samler? Ikke frata oss gleden i det lille vi finner. Selve verden er for stor for oss. Vi samler detaljer. Jeg samler på dukker. De kan fotograferes og få liv. Jeg skaper. Ser du det? At jeg skaper liv og røre og engasjement med det lille? Sånn ser jeg på livet, detaljene og alt som henger og ikke henger sammen. Skjønner du tegningen? Det handler om detaljer og nyanser. Jeg samler på ulike hudtoner og ansiktsuttrykk. Dukkene lærer meg faktisk litt om å uttrykke seg, og hjelper meg med å uttrykke meg gjennom bilder. Se hun snakker, kan du si til meg her jeg sitter med kameraet, og det vil være helt sant, for det er akkurat det jeg gjør – på min måte; Jeg snakker i bilder.
Å samle er også noe konkret, som gjør at man føler en kontroll i en ellers kaotisk tilværelse. Tenk deg at du står på togstasjonen der du ikke kjenner veien eller språket, men har billetter til alle de mulige reisealternativene. Ville ikke det vært fint og betryggende? Jeg har en dukke for hver anledning, om en stund. Jeg skriver «om en stund», for alt er i bevegelse. Samlingen endrer seg mens tiden går. Men det er heldigvis endringer jeg er med på å forme. Jeg former samlingen min, i det ellers kaotiske livet. Noe trenger man med en gang, derfor er det alltid en samling her. Eksempler oå noe du kan trenge med en gang, er billett til toget hjem. God onsdags ettermiddag!
P.S. Finner du veien hjem?
P.S 2 Er jeg knapp nok nå?
P.S 3 Jeg hører ingenting fra IKEA og jeg er flau over gårsdagens innlegg.
aspergerinformator.com 
Dette skjønner jeg fullt ut, – vi er mange som har et snev av hamsteren i oss. Og om du har litt mer enn de fleste, – so what? Jeg skjønner dukkenes roller også, og hvordan du bruker dem.
Og så ser jeg at du har mer enn ÅTTEHUNDRE følgere nå! Så supert!
Hvorfor flau over gårsdagens innlegg? Du er ærlig, da er det vel helt OK. Og du føler det du føler og kaller en spade for en spade.
LikerLikt av 1 person
Ja, en spade er en spade! Og nå fikk jeg lyst til å leke i sandkassa.
LikerLikt av 1 person
Hihi….😊
LikerLiker
Det blir sikkert ikke det eneste innlegget du kommer til å bli flau over. Du utleverer jo deg selv og det hender det er litt vanskelig å lese i ettertid.
Jeg er en sorterer, men er ikke ryddig for det. Å ta fra hverandre, bryte opp i enkeltdeler og legge det som hører sammen med hverandre har vært noe som muligens har vært til liten glede for foreldrene mine. Nå sorterer jeg bøkene mine og klærne mine og alt jeg får lov til å sortere når trangen blir for stor.
Bøker er min vei til å forstå mennesker. Aller helst fantasy eller science fiction bøker. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er det bare.
Vi mennesker er snåle.
LikerLikt av 1 person
Jeg føler egentlig ikke at jeg utleverer meg, jeg prøver å finne en balansegang. Det er veldig mye jeg ikke skriver, fordi det skal være en opplysningsblogg. Men den er fra innsiden, så jeg er jo absolutt med for å gi det komplette bildet. Det er jo bare derfor bloggen kan gi noen noe: Fordi den er fra innsiden og ikke faglitteratur du finner på biblioteket.
I dag skal jeg blogge om spørsmål! Og meg 🙂
LikerLikt av 1 person