Potensiale

«Jeg har behov for å bli fortalt at diagnosen min er en god nyhet. Du må fortelle meg at jeg er en av de beste og mest spennende menneskene som har levd, og at det er mange positive forventninger jeg må anstrenge meg for å leve opp til.»
Michelle Dawson 2007

Uten at du heier på meg, står jeg alene. Jeg taper jo sosialt så jeg er ikke så ofte på noe felles team. Jeg sluttet å spille fotball som tiåring. Jeg var god, men hørte ikke til.

På/til mitt eget «lag» trenger jeg publikum, personlige trenere og individuelle veiledere. De kaller seg fagpersonal innen helsesektoren. Heia meg!

Jeg har fylt ut en arbeidsbok med temaet «Jeg er noe helt spesielt.» Den er egentlig for barn, som det meste innen autisme-spekteret er utarbeidet for. I boka fikk jeg verdi. Jeg var noen. Noen helt spesiell.

I det virkelige livet mister jeg litt av den verdien i å være noen, der jeg ser jeg trekker ressurser. Jeg må jobbe for å få verdien tilbake. Jeg må vise hva jeg kan, som å skrive en blogg som ansatte og pasienter kjenner seg igjen i.

Da kan jeg også se den du snakker og forteller om som flott – i korte øyeblikk. Jeg har ikke langvarig selvtillit og du må stadig fylle farger på selvbildet mitt. Jeg blir så blek om nebbet når jeg mislykkes sosialt.

Jeg må fotografere og vise deg verden fra mitt perspektiv. Jeg må la deg se at jeg ser nedenfra og opp. Dette kan du benytte deg av gjennom å være en god og trygg rollemodell som smitter ned på meg, fra fugleperspektiv. Ser du hvor liten jeg blir om du ikke strekker ut en hånd?

Vi kan bygge noe sammen om du møter meg på halvveien. Kanskje en relasjon? En pluss en er to. Jeg legger sammen og bruker små tall og regnestykker fra barnetrinnet. Jeg vil alltid være sårbar lik et barn. Men jeg kan noe, fortalte du meg.

Potensiale 2

Mange med Asperger syndrom sliter med sosiale relasjoner og kan trenge at initiativet kommer fra deg. Jeg vil ikke og kan ikke invitere meg selv. I relasjonen, må du gi og ikke bare ta. Tar du, føler jeg meg brukt.

Vær varsom, du blir lett min mentor og rollemodell! Ikke misbruk meg, jeg er ikke så god på å se skjulte hensikter. Ikke la de eksistere i samhandling med meg.

Elsk meg som jeg er; litt annerledes men ikke dum. Jeg anstrenger meg i et samfunn basert på samarbeid og fellesskap. Ser du det? Ikke la meg gi opp, selv om jeg feiler. Sett meg på beina igjen. Vis meg at jeg er et spennende individ du vil lære bedre å kjenne.

Fortsett med å si at jeg har noe positivt, noe som er bare meg. Som hukommelsen min. Kontaktpersonen min sa fredag kveld om oss aspergere: Dere husker alt dere! Jeg smilte. Jeg hadde akkurat kjent meg litt kantete fordi han hadde mistolket en situasjon og ikke forstått logikken min. Verden raste. Så sa han: Dere husker alt dere. Da hang jeg sammen igjen. Jeg fikk en knagg å henge meg på, sammen med jakka hans. Jeg kunne se for meg at jeg gikk hjem til et vanlig liv da dagen var omme.

Vi med Asperger syndrom verdt noe på lik linje med andre mennesker. Det er få felles arenaer for oss. Jeg blir så lett alene. Ikke gå nå, selv om du har andre gjøremål som jobb og familieliv og alt jeg ikke mestrer, hvis det kan vente litt. Jeg har ikke noe sted å gå selv om jakka mi henger klar.

Du kan bruke ferdighetene mine der du syns de passer inn. Hei, kanskje er jeg din savnede puslespillbit i et større livsbilde? Kan jeg høyne «maleriet?» Jeg ser farger og livet på en unik måte. Selv om jeg feiler, er jeg her, klamrende. Jeg har noe å leve opp til.

Advertisements

7 thoughts on “Potensiale

  1. Tilbaketråkk: Medaljens (les: diagnosens) bakside | aspergerinformator

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s