Alderen teller ikke med

Tiden går og vi går med, sa Farmor. Helt til siste liten, den siste tiden, før hun skulle slutte å gå mer. Temaet for denne ukens fotoutfordring med bloggen Livets rose er Alderdom. Og dessverre blir min egen pappa også eldre, snart pensjonist. Jeg er halvparten så gammel. Den biologiske klokken tikker, men har ingen betydning, tvert i mot, for hvor mye jeg bryr meg om et annet menneske. Jeg liker de eldre, de er takknemlige. Jeg sa det til nattevakta i går.

Håret på hodet blir tynnere. Hodet blir fylt av tanker om tiden som har gått. Jeg blir fylt av savn. For hva hvis hendene faller ned langs siden og han går fra meg? Pappaen min, naturens gang: Først dør pappaene, så mødrene, så barna. Det sa Stoltenberg da Ninni døde. Det var noe feil, mot naturens gang da hun døde først. Jeg går videre med pappa, på vei inn mot pensjonisttilværelsen hans. Hvis jeg ikke faller fra og blir statistikk. Det kan ikke pappas hender love. Hvis…Jeg fanger hendene, fra siden. De skal snart holde meg, varme meg, si at de elsker meg slik de elsker mamma og andre som det er verdt å bry seg om. Det er sånn det er, å være høyt elsket datter. Favorittdatteren (jeg er jo den eneste ene), som blir holdt i hånda si (min). 
Til slutt ber jeg om at pappas follede hender bevarer han, i flere tiår til. I dag brygger han øl og tid på mølla, eller jorda, tilværelsen, her og nå. Først dør pappaene, så mødrene, så barna.