Den politiske samtalen

Jeg stusser ofte over samtaler. Hva som er meningen med dem. Folk bruker jo fraser, som god bedring, til personer de egentlig ikke bryr seg om blir bedre eller ei. På legevakten fredag sa legen god bedring. Jeg tror kanskje han mente det så han ikke så meg igjen med det første, men kolleger og sånt mener det ikke alltid. 

Legen jeg hadde mens jeg skrev boka mi, fortalte meg jo nettopp dette, at han kunne si god bedring og drite i hvordan vedkommende hadde det på ettermiddagen. Han turte å bruke ordene drite i, for å gjøre det klart for meg. Jeg våknet og forstod. Samtaler er ikke alltid sanne. 

Det finnes likevel samtaler som har en mening og et mål, som å finne ut av hva man skal gjøre en dag, hvilke medisiner man tåler eller ikke tåler for å gi rett behandling, hva slags mat man liker også videre. Man blir visere. En samtale kan hjelpe deg til å finne ut hva du skal ha til middag og servere den noen timer senere. Samtaler kan skape ideer og eliminasjon. 

Det som kan være politisk verdifullt i samtaler er den uopprikitgheten de oppmuntrer til. Man flagrer mellom ulike synspunkter og får fram sterke standpunkter. Det skaper debatt og mer samtale. Se på Hillary Clinton og Donald Trump. Man kan stille spørsmål man selv ikke er interessert i svare på, for å bevisstgjøre samtalepartneren. Det fremmer høflighet og gjør hverandre bevisste på det de står for. Men det har dessuten nettopp vært både legestreik og togstreik fordi partene ikke har klart å snakke seg enige. Hva skal vi med språket da? Jeg stiller spørsmål. 

Advertisements

3 thoughts on “Den politiske samtalen

  1. Jeg derimot, kan stusse på ting som ligger langt tilbake i tid, og når jeg så nevner situasjonen eller samtalen for den eller de som var i den situasjonen, så husker ikke de den. Det er nok sånn, at i det øyeblikket en person sier god bedring, så kan det godt tenkes at personen mener det han eller hun sa, bare at senere så har de glemt det. Sier jeg god bedring til noen, så husker jeg det senere, jeg da, at jeg har sagt god bedring til vedkommende, for det aller meste, tror jeg. Men det spørs hvor mange jeg da eventuelt har sagt god bedring til, det, og en lege har jo svært mange pasienter, sånn at han eller hun kan vel neppe huske alle de sier god bedring til. Og så er det en jobb, så de er ikke personlig engasjerte i alle de møter, da kunne de neppe klart å være leger lenge, hvis de skulle husket alle og enhver pasient hele tiden?….? Tror nok det ville blitt vanskelig for dem å kunne utføre legeyrket, da, hvis de skulle bli veldig personlig engasjerte i alle pasientene sine.

    Her er Memory fra Cats:

    Likt av 1 person

    • Det var snakk om til en kollega, ikke oss pasienter, men jeg skjønner tankegangen. De kan ikke huske alle pasientene hele tiden. Men han her husker meg. Vi har stått gjennom tykt og tynt i mange år, og han gav meg en aha-opplevelse med å si dette at han kunne si noe mens han egentlig dreit i det. Til de andre (som han ikke kjente så godt).

      Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s