Inn med Idiotene (bokanmeldelse)

Jeg leste boka «Inn med idiotene, eller hvordan vi lærte å forstå verden» fra 2007, utgitt på norsk på Pax forlag, av Kamran Nazeer, en autist, fra perm til perm, med stor iver. Ja, autister skriver bøker. Og de snakker også, mange av dem. Noen har lik tilstand som meg, Asperger, andre har en annen form for autismetilstand. Noen er språkløse og uttrykker seg gjennom lyder. Noen stønner, som nå avdøde Elisabeth gjorde.

Kamran gikk på en spesialskole i New York for autister, han begynte der fire år gammel. Boka skildrer kort hvordan lærerne brukte lek til å utvikle språk, intuisjon og empati, og hjalp barna til å utvikle metoder og knep for å unngå å trekke seg inn i seg selv og i stedet klare å takle sosiale situasjoner.

Som voksen, lurte Kamran på hvordan det gikk med medelevene. Han fant fire av dem å konsentrere seg om for å skrive denne boka. Selv har han en PhD i filosofi og jus og toppjobb som rådgiver for den britiske regjeringen. Medelev André er dataforsker. Randall er sykkelbud, lever med en mann og skriver dikt. Craig er taleskriver for amerikanske politikere, en riktig god skribent som riktignok sliter med å få jobb etter valget der demokratene taper i 2004. Han liker ikke å møte andres øyne; sliter med blikkontakt som jo er typisk for tilstanden. Elizabeths historie må foreldrene fortelle for hun begikk selvmord i 2002.

Jeg levde meg så inn i boka at da jeg leste om André som ungdomsskoleelev slo en annen elev nesten til døde, fikk jeg behov for å slå. Bite og slå; for det gjør så vondt å være menneske, innvendig, at det må synes utenpå når ingen forstår. Den nedslåtte gutten hadde dyttet til André da han gikk med milkshake i hånda. Kanskje tilfeldig, kanskje i ondskap. Mange med en autismetilstand blir mobbet. Elisabeth ble plaget på et kjøpesenter fordi hun stønnet og vurderte plaggene hun skulle kjøpe nøye, så de etter sømmene bokstavlig talt.

André laget dukker av tre som han lot snakke for seg når han ikke fikk til å svare selv. De fikk Kamran møte. De hadde ulike navn og karakterer. André ble brått sint hvis noen avbrøt han når dukkene snakket. Noe ved han fascinerte meg. Sårbarheten og det voldsomme, eksplosive sinne.

Randall blir rolig når noen stryker han over håret og redd når han ikke forstår noe, blir ofte lurt av andre som gjør narr av han og er barnet foreldrene er redd ikke skal klare seg i verden, som blir tatt under vingene men som ikke kan være der for bestandig. Så kom Mike inn som homofil kjæreste og Randall flyttet inn i et parforhold, som foreldrene var redde for at Randall ikke skal mestre. De så for seg at han skulle bo hjemme, på rommet han hadde hatt siden han var tolv. Et utroskap sender han trygt hjem igjen.

Resten skal jeg ikke røpe, jeg ble bare så ivrig. Boka er godt skrevet, rørende og opplysende. Den er om autistenes verden og autistene selv. Randall og Elisabeth ble sett på som idioter. Kamran, Craig og Randell som genier. Men de er verken idioter eller genier, sier Kamran om autistene, men mennesker som må jobbe ekstra hardt for å klare å delta i verden. I boka får vi også møte en av Kamrans lærere og rektor for spesialskolen på tida han og klassekameratene gikk der, små og hjelpeløse. Ira og Rebecca snakker om årene på skolen som ikke finnes lenger. Bare bygningen står igjen og danner en innramming for historiene som har spilt seg ut, etterpå.