Gresset er grønnere på den andre siden 

Jeg deilig gjennom avisbunken. Det var en gang et tre, hvisker fingrene mine irettesettende mens de fryder seg i bunken av papir. Kanskje resirkulert. Det går an å håpe, for fremtidens skyld, mens jeg leser annonsene for flere abonnenter. Jeg har ikke Aftenposten, avisa med mest papir. Kanskje jeg kan ha den i høsthalvåret, bare i denne mørke tida? Men det var så deilig på stranda i sommersola. Jeg må komme tilbake til dette. 

Den grønne bølgen skylder over meg. Jeg hører det på radio. Jeg leser det i avisa om jeg spanderer den på meg eller kommer over en eller annen på hospitalet. Jeg ser det på Internett. Vær og vind blåser en grønn viberasjon. Likevel klarer jeg ikke ta det til meg, det at jeg ikke skal bruke så mye. Jeg er en forbruker. Forbrukerne skader naturen, miljøet og er en trussel for samfunnet, riktignok en litt drøy sammenligning, hvis jeg skriver «akkurat som en terrorist». Jeg burde være mer miljøbevisst, som de som stemmer miljøpolitisk, spiser kjøttfritt, kjøper klærne sine og annet i Fretex eller andre bruktbutikker og leser kun nettbasert.

Men det er så deilig å bla i avisa. Høre den rasle. Rasle tilbake. Rusle gjennom skogen ned til stranda, sette seg på et teppe, se utover sjøen og hvile hendene i en bok, et ukeblad med unyttig informasjon eller avis med agurknytt. Jeg er aldri så fri som når jeg har noe å holde i. Det er tryggheten selv. Og sommervinden var her nettopp med sin globale varme. 

Det er så viktig å stanse den globale oppvarmingen. Vi må konsumere mindre, produsere mindre. Forbruk og etterspørsel. Det handler om å ikke spørre naboen om den kule, splitter nye, motoriserte robot-gressklipperen som du har så lyst på å kjøpe maken til for å få like fin plen. Den gamle du må trille på virker jo fortsatt. Den gjør jo det, ikke sant?

Men det er så deilig å sitte på verandaen med hverandre og tenke at hagen er i tipp topp stand, at de andre i nabolaget blir misunnelige og at jeg fremdeles har tid til å sette med ned med ukas reklameaviser, se hvor jeg kan gjøre ukas kupp og komme naboen i forkjøpet med å gjødsle plenen min og kalke før neste sesong atter en gang kaller gressklipperen fram. 

Jeg krøller meg imens sammen som en ball, spiller videre og tenker bortover gresset. Kanskje trenger jeg ikke kjøpe like mange julegaver i år, pakke inn med like mye papir og julekortene kan kanskje være digitale. Men da har du ikke noe å holde meg fast i!

Teksten inngår i temautfordringen jeg har hatt med livets rose. Denne, og rundens tiende og siste tema, var «vær og vind (og global oppvarming).» Temaet passer godt i en tid der vi snakker mye om miljø. Marthe i Livets rose er også opptatt av dette. Takk for følge!