Sitter krølla rundt en pappkopp

Alt er engangs, fra kopp til tallerken, uknuselig og uspiselig, unntatt skjea mi. Engangsskjeene er for skarpe til at jeg får fri tilgang. Jeg bøyer kroppen min i stolen og løfter hånden min opp i munnhøyde.

Jeg må spise av en barneskje fra IKEA. Hvis jeg var et barn, ville jeg frydet meg over fargen orange. Jeg tror kanskje jeg fryder meg nå også. Bittelitt, over å være så liten innvendig at det voksne bestikket er for farlig og stort for meg.

Jeg sitter sånn ved matbordet og tenker og teller og tuller med kalorier og proteiner og karbohydrater. To av ti jenter med anoreksi, har Asperger i bunnen. Det jeg vet, er at få om noen misunner meg maten min som er en alternativ diett med total mangel på variasjon. Maten min er, mer korrekt skrevet, anorektisk.  

Jeg har lest ei bok med den tittelen; Anorektisk. Bokanmeldelse følger:

Forfatter: Ingeborg Senneset
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelsesår: 2017

Rent bord av en naken skildring fra anoreksiens innside. Jeg var ganske forutinntatt da jeg åpnet denne boka. Jeg var forberedt på Pro-Ana og var skeptisk både til å lese og se bildene. Men vet du hva? Jeg ble positivt overrasket.

Hvor mye betyr egentlig vekt? Boka er skrevet over tre år, gjennom en langsom tilfriskning, av en forfatter med kombinasjonen pasient, journalist og sykepleier. Klart jeg kjente meg igjen i beskrivelsene underveis, i tankekaoset, i alvoret. Boka er dagboknotater. Jeg kjenner smerten fra dagene ut og inn på sykehus og hjem i perm.

Vi får et i innblikk i hvordan norsk psykiatri kan oppleves for en pasient med anoreksi og tvangslidelser. Hva skal til for å gi slipp? Skuffelsen min er stor når jeg vet at selv om Ingeborg kommer opp på normal BMI, faller hun sammen igjen. Men det er realiteten og den må jeg være forberedt på å få i fanget når jeg begir meg ut på boka.

Jeg fikk følge en anorektisk måte å overleve og fungere på, i en kamp for tilværelsen. Dette er bedre enn Farmen på TV. Det er alvorlig, brutalt og ærlig. Likevel sier ikke Ingeborg alt. Men det ligger mellom linjene.

Det som trekker boka litt ned for oss spiseforstyrrede, er dette mellom linjene, for hun antyder hva hun veier gjennom å sammenligne med andre ting, og det kan trigge oss. Jeg ønsker ikke at en bok skal smitte. Og en spiseforstyrret person mangler immunforsvar. Vi blir rett rammet.

Forord er av anerkjente Finn Skårderud, som har skrevet både tynne og tykke bøker om spiseforstyrrelser tidligere.

Jeg anbefaler å ta på seg den tykke huden og lese med en rustning. Jeg kan være tøff jeg også og stå imot triggerne, akkurat som Ingeborg er tøff, lever og overlever.