En jakke av bekymring

Jeg kommer gjennom tåka, inn i korridoren i en svart jakke av bekymring. Jeg har tårene i lomma og buksa heiset opp i skrittet. Jeg skritter lett på tå og kjenner og erkjenner, at det er bare plass til meg her. Jeg er eneste pasienten på mitt avsnitt. Symptombildet er komplekst.

Jeg skriver litt blogg og får et nytt avsnitt her jeg sitter i jakka av bekymring med et teppe over. Teppet lukter sorg, som den gangen hunden min døde i et pledd. Jeg bærer med meg hele livet og har lukket det inn i ei jakke. Flere med Asperger, gjemmer seg litt når vi prøver å passe inn; legger et lokk på følelsene som nærmest er utenpå kroppen; ja et teppe; ja ei jakke.

Den er svart, som tristheten i en begravelse. Den har levende struktur, som ulla på en sau der utenfra. Jeg breker meg gjennom psykiatrien som Lauveng i «I morgen er jeg alltid en løve». Og så brøler jeg litt, tar ut sinne på personalet eller river i avisa deres, før jeg trekker glidelåsen enda litt til opp.

Jeg blir bare skyggen da. En silhuett i en stol.

Reklamer

3 kommentarer om “En jakke av bekymring

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s