Jeg kommer gjennom tåka, inn i korridoren i en svart jakke av bekymring. Jeg har tårene i lomma og buksa heiset opp i skrittet. Jeg skritter lett på tå og kjenner og erkjenner, at det er bare plass til meg her. Jeg er eneste pasienten på mitt avsnitt. Symptombildet er komplekst.
Jeg skriver litt blogg og får et nytt avsnitt her jeg sitter i jakka av bekymring med et teppe over. Teppet lukter sorg, som den gangen hunden min døde i et pledd. Jeg bærer med meg hele livet og har lukket det inn i ei jakke. Flere med Asperger, gjemmer seg litt når vi prøver å passe inn; legger et lokk på følelsene som nærmest er utenpå kroppen; ja et teppe; ja ei jakke.
Den er svart, som tristheten i en begravelse. Den har levende struktur, som ulla på en sau der utenfra. Jeg breker meg gjennom psykiatrien som Lauveng i «I morgen er jeg alltid en løve». Og så brøler jeg litt, tar ut sinne på personalet eller river i avisa deres, før jeg trekker glidelåsen enda litt til opp.
Jeg blir bare skyggen da. En silhuett i en stol.
aspergerinformator.com 
Vakkert og sårt. Flotte bilder!
LikerLiker
Helene😘😘😘
Jeg gjør meg noen tanker om ensomhet og frustrasjon, tåke og mørke😔😥
Måtte det komme litt smil inn i livet ditt😘😘😘
Du tar eventyrlige bilder👏👏👏
LikerLikt av 1 person
Takk skal du ha. Ja, det bor nok både litt ensomhet og frustrasjon inni denne jakka. Men sammen kan vi i det minste gå ut i tåka og finne motiver å ta med inn.
LikerLikt av 1 person