Er det verdt det? Å få diagnose.

Hvis man tror man har brukket armen, tar man røntgen og sjekker det ut. Tror man at man har Asperger eller Autisme, føler jeg det er viktig å få vite om man har eller ikke har, fordi man kan legge livet mer til rette. Andre kan innrette seg litt lettere om de får en forståelse via en diagnose, selv om alle på autismespekteret er unike individer.  Symptomene er komplekse, og man kan trenge hjelp av en profesjonell.

Selvdiagnostisering er jeg ikke for i det hele tatt. Akkurat som man ikke går rundt med en brukket arm og gipser seg selv. Da tror jeg nemlig det kan gro feil. I tillegg er det vanskelig for oss som er diagnostisert å bli tatt alvorlig, hvis dette er diagnoser folk bare setter på seg selv. Hvis man er redd for å få diagnosen, er jeg kanskje inne på noe i neste avsnitt.

For oss som har gått gjennom livet uten diagnosen, kan det være vanskelig både å forstå og akseptere at man har en diagnose som faktisk var medfødt. Det er vanskelig for de rundt oss, både å forstå og erkjenne at det gikk dem hus forbi, og noen kan tvile på at diagnosen er rett. Men nettopp derfor, er det viktig med en profesjonell utredning.

Selv om man er voksen, betyr det ikke at man ikke fortjener å bli sett og få hjelp nå. Vi er likeverdige som barna med Asperger, vi har bare kommet oss gjennom systemet uten å bli sett. Det er vondt å være det usynlige barnet. Nå kan vi endelig bli sett, og det ble jeg gjennom å få en diagnose som hjalp meg med å forstå litt mer av livet mitt og personligheten min.

Mange jenter på spekteret blir ikke sett som barn fordi vi er veldig gode på å kamuflere, men som voksne utvikler vi ofte mentale problemer og derfra blir vi av og til fanget opp og får (endelig) diagnosen vår.