Som skribent, henter jeg inspirasjon hos andre diktere. Som blogger, anmelder jeg viktige bøker innenfor alt som har med psykiatri, autisme, behandling og selvbilde/forståelse å gjøre. Som menneske leser jeg verker som kan bety noe for meg og mine nære eller perifere, som kan få oss til å utvikle oss videre eller lære å forstå andre menneskers perspektiv, som om de var vårt eget speilbilde.
Cappelen Damm har gitt ut diktsamlingen Rystet speil av Søren Ulrik Thomsen, gjendiktet av Markus Midré. Rystet speil er en moderne klassiker. Diktene balanserer mellom minner og nåtid, død og liv, fravær og nærvær, blant annet. Diktene skifter som lyn mellom det enkle og jordnære og det svimle og gåtefulle. Jeg falt spesielt for et dikt der personen det stod om var død i graven mens det egentlig var mer uvirkelig og surrealistisk at dette skjelettet av en person gikk rundt på Nørrebro da den gjorde det. Jeg fant meg selv!
Å finne seg selv og å spinne videre på andres bokstaver som om de var ull jeg lagde vakre tråder av, gir meg noe og jeg ser meg selv i et rystet speilbilde. Det er refleksjoner i disse velskrevne diktene, både billedlige og konkrete refleksjoner/speilinger. Jeg kaster et siste blikk på boka i gjenskinnet av meg selv i dataskjermen i sidesynet og nikker bekreftende: Anbefales.
aspergerinformator.com 