Når det virkelige samfunnet blir retusjert og jeg ikke forstår hvem jeg skal stole på

Med Asperger syndrom, kan det være vanskelig å forstå andre mennesker. Og det er vel i grunnen umulig for alle å forstå en annen helt ut, nettopp fordi vi ikke kan være et annet menneske. Det er en begrensning vi mennesket er født med. Vi har videre bare én kropp og den er i sosiale medier retusjert og noen ganger til og med plastisk operert. Og dette skal vi liksom «like», slenge hjerter og tomler på og si at vi synes er helt fantastisk! Gjerne med utropstegn og diverse varianter av Smiley. Jeg forstår ikke helt greia, men du trykker kanskje «like» på autopilot og normal høflighet.

Da ber jeg deg stoppe opp. Mener du egentlig at den anoreksitynne jenta på bildet ser nydelig ut? «Nydelig!» med utropstegn? Smak litt på set og vei ordene og ikonene dine før du trykker sed eller publiser. Noen ganger kan det nemlig være farlig å si tommel opp og positive ting til noe som er sykt eller sykelig. Det bidrar til å opprettholde et selvbilde på ville veier! Det skremmer meg. Sosiale medier skremmer meg, for det er blitt en del av samfunnet vårt der vi viser våre glanssider men også poster våre største nedturer. Nedturene må tas på alvor og kan ikke «like-es». De har større betydning enn som så. Hun og du har større betydning enn som så.

Så hvem skal vi stole på i samtiden vår? Oss selv eller statusoppdateringene på Instagram og Facebook – bildet i speilet eller den Samsung-retursjerte versjonen av vår beste venn? Eller er vi kanskje ikke bestevenner lenger engang, nettopp fordi jeg ikke klarer å «like» at hun er så tynn at hun kan dø?

Da tror jeg kanskje det er viktig og stå rakrygget i speilet og stole på magefølelsen, mens verden rundt oss lyver oss midt i fleisen og lomma via sosiale medier og en mobiltelefon. Jeg er likevel usikker fordi venner bygger et selvbilde på hva også jeg synes om dem utad nå til dags. Jeg vil være en god, støttende venn, men jeg vil være sann og ikke dyrke det destruktive. Det er bare ikke «nydelig!» at hun lider, ferdig snakka, men en klem av bekymring og omsorg kan jeg gi i kulissene. Stoler dere på meg nå? (Søker tillit og noe vi kan stole på.)

Reklamer

7 kommentarer om “Når det virkelige samfunnet blir retusjert og jeg ikke forstår hvem jeg skal stole på

  1. Vi er så godt oppdratt i Norge, redde for å virke uhøflige, derfor slenger vi på smileys og takker og slenger rundt med komplimenter, uten at vi egentlig mener det. De ganger jeg er ærlig og ikke bifaller noe, får jeg beskjed om at jeg hadde ikke trengt å kommentere om jeg ikke likte det. Så jeg prøver å unngå å være ærlig der jeg vet det kan såre, men er ikke så god til å lyve. Jeg liker at du poengterer at du vil være en god, støttende venn, at du vil være sann og ikke dyrke det destruktive. Det minner meg om min avdøde sønn som irritert sa til psykiatrikeren sin: «jeg er så lei av å snakke om psykoser, jeg vil snakke om friskoser». Synes han oppfant et så flott ord (friskoser), og det ordet burde vært mer brukt i psykiatrien! Jeg sender deg en virtuell klem, ta i mot om du greier.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s