Jeg har lest Stille, stille, stille av Synne Sun Løes. Jeg leste hele i kveld, i et jafs, mens jeg så på «Samme tid neste år» som skrek etter oppmerksomhet for deltakelsen egne mål, drømmer og visjoner, og deretter rusmisbrukere som greide seg gjennom langt mer krevende liv «Petter uteligger En ny sjanse.»
Jeg var så ydmyk, for angst, andre psykiske lidelser, sorg og smerte mellom disse to totalt forskjellige programmene, og også livene. Det er ikke rettferdig at noen er så lykkelige i fokusert på seg, mens andre ruser seg helt bort. Men verden og livet er ikke rettferdig, og noen ganger er det de beste som dør.
Jeg leste på innpust. Jeg holdt boka som er ne e-bok i fanget. Den kom ut i 2013 hos Aschehoug. Forfatteren er min nye favoritt Synne Sun Løes. Boka er om Tove som fyller 18 år, men ikke skal ha noen fest. Boka er om ensomhet og sosial angst. Boka er om far og datter. Mor er død og som jeg skrev, det er ingen venner der. Men denne 18 års dagen, forandrer mye. Pappa er syk. Han begynner å forsvinne. Så dukker Julian opp.
«Stille, stille, stille» er historien om Toves vei ut i livet på egenhånd. Hvordan en diktsamling eller fem kan forandre virkeligheten og vikle mennesker sammen. Det et en varm fortelling om en kjølig tilstand som jeg mener angst føles som, denne kalde klumpen i magen og halsen som snører seg sammen under et påtatt, forventet smil. Det er en humoristisk beretning om en ung jentes famlende forsøk på å få seg en venn.
Jeg vil bli venn til noen jeg også, kanskje Tove eller hun som diktet henne opp, og boka får meg til å sende en melding på Facebook med ordene Glad i deg. Jeg skrev så stille jeg klarte, nesten som å hviske, for noen ganger skaper stillhet samhold.
Vil du oppdage mer av Synne Sun Løes kan du se bokanmeldelsen av Miss i Voks tidsskrift.
aspergerinformator.com 