Meg uten Asperger syndrom

Jeg leste et spørsmål i kategorien Asperger/autisme i FuelBoxen jeg har (en boks med spørsmål for å kunne føre en samtale også om vanskelige ting). Det spørsmålet spurte meg hvordan jeg ville vært om jeg ikke hadde hatt Asperger.

Siden man er født med syndromet, får jeg aldri vite det. Men jeg vet at kanskje ville jeg følt meg mindre utenfor og kanskje ikke vært like selvkritisk og dømmende, )eg ville kanskje ikke vært så direkte eller tolket så bokstavlig. Jeg hadde kanskje heller ikke vært like sårbar.

Hvorfor jeg tenker det, spør du kanskje deretter? Det kommer av en del av å ha Asperger for meg er å være nettopp både sensitiv og rigid. Derfor jobber jeg med å være fleksibel og tåle sosiale settinger som føles vanskelige for meg. Det gjør meg til et mer interessert og nysgjerrig, søkende menneske. Jeg har noe å strekke meg mot.

Jeg skammer meg ikke og prøver ikke å være uten noe jeg ikke kan være uten. Jeg vil bare å prøve å være det beste mennesket jeg kan med mine forutsetninger og utfordringer. Når jeg jobber med å være et godt menneske, tilpasser jeg meg samfunnet for øvrig også – samfunnet med både individer med og uten diagnoser, med sine ulike utfordringer, ønsker, drømmer og behov.

Jeg tror at jeg klarer å vise at jeg er glad i andre mennesker også, noe som er viktig for mange av oss med Asperger siden vi også faktisk har empati. Å ha Asperger betyr ikke at man er verken empatiløs eller følelskald, bare kanskje litt annerledes i måten å uttrykke oss på. Når Jeg føler meg utenfor og urolig, kan jeg slenge fra meg litt kommentarer på sparket jeg burde holdt inni meg. Det jobber jeg med; det å formulere meg uten å såre og holde inne det sårende som ikke er viktig å si.