Fiktivt.
Jeg går gjennom gaten. En slik svart gate med gule sirkler, ligner måner, som summer i takt med regnet og jeg vannplaner som en bil uten veigrep og jeg forstår, at uten måner, fulle eller halve, ville alt vært svart.
De står som påler i asfalten, månene. Lyser gult, lar snøen (h)vitne. Jeg har asfalttanker, mørke og tunge som skrittene mine. Samtidig dette vektløse, uforklarlige, skumringsaktige. Som om himmelen legger seg rundt meg og jeg er engel.
Jeg flyr. Hunden min i båndet hennes, trekker mot vinden, slapset dusker meg i fjeset. Hun tisser gult under ei lyktestolpe i grønn-brunt gress. Jeg lander på begge bena mellom to skyer.
Jeg tenker på ei ku som gresser og jeg går meg gjennom dalene på fjellet, et barndomsminne. Jeg erindrer: Akkurat slik var det å være mørkredd – klamre seg til lyktestolpene og kaste skygger så lang jeg er.
Lyktene ser ned på meg i skumringstime, summer til og tar meg med på visa: Snipp snapp, snute. Jeg blir en animasjonsfigur! Jeg smeller med hælene, ett to, ett, to, som et barn i rim og sinn.
Det blir frost og regnet fryser til is, sklir meg inn i den svarteste realiteten, ser opp og sier «lyktestopp».
aspergerinformator.com 
En veldig fin tekst, Helene. Jeg måtte lese den flere ganger!
LikerLikt av 1 person
Tusen takk!
LikerLiker