Livet er en drøm (Drømmesvart av Lise Myhre)

Jeg holder Drømmesvart (lesereksemplar fra Gyldendal) i fanget mitt mens jeg skriver dette innlegget. Jeg er berørt og synger vuggesanger. Jeg synger dem inni meg, hviskesynger, slik at ingen skal le av meg. Det passer nemlig ikke å le når man leser noe av det mest personlige Lise Myhre har satt bilde og tekst og rytme til, skrevet av noen andre.

Lise har tenkt at man kunne delt Nemi på midten, og fått to forskjellige serier. Den mørke har jeg nå mellom to permer. Det er dikt hun liker, blant annet skrevet av André Bjerke, som hun har valgt å utgi i tegneserieform. Hun viser at alle er alene, sier so ro og at livet er en drøm. Jeg drømmer meg vekk. Jeg lukker boka i fanget, putter hodet i puta, holder pusten litt og tårene tilbake. Stryker meg diskret over kinnet, trekker det mørke håret til side og smiler til en ravnelignende fugl i tankene. De lever blant Nemi i fortellingene.

Drømmesvart er en fin hyllest til noen av de største barnedikterne, jeg må bare få nevne Inger Hagerup sin Eventyr, og samtidig en respektfull fortelling om livets tyngre sider, også fantasifiguren Nemi sin. Dette er boka for både de skriveglade, tegneserieelskerne og emo-menneskene. Dette er lyrikk i nytt format, inkluderende formidlet slik at de når ut til både den samme og en ny målgruppe. Derfor tenker jeg at boka ikke deler Nemi i to, men klistrer henne sammen i et større univers. Takk for planeten jorden. (Alle er alene.)