Den store dagen på sykehus

Det har vært reklame for å støtte Kreftforeningen med stjerne til jul, slik at de som er på sykehus i julen får en god jul. Jeg er også på sykehus denne julaften, men jeg er på psykiatrisk og ikke somatisk sykehus. Jeg vil fortelle litt om hvordan det er å feire jul et sånt sted. Det er nemlig slik at jul markeres her også, og det er jeg takknemlig for.

Jeg våkner. Jeg åpner øynene. Jeg hører ikke noen si God jul, men jeg sier: god jul. Da vet de at det er greit for meg. At jeg faktisk er som andre mennesker i samfunnet vårt på en sånn dag. Vi sier god jul til hverandre. Ikke fordi situasjonen er opptimal, men fordi vi tilpasser oss hverandre og omstendighetene.

Jeg blir veid og behandlet. Turnuslegen er her til 12. Jesus har bursdag og jeg skal være med på festen, selv om jeg ikke er religiøs. Vi utveksler ord og fraser og kanksje følelser. Jul er mer enn Jesus. Jul er det mellommenneskelige.

Jeg gir en julegave til avdelingen jeg er på. Hipp hurra! Det er et fotografi på en kunstplate. Bildet har jeg kalt «Personligheten.» Det berører og symboliserer mye av den som er meg, en hundeglad kvinne med en stor sårbarhet og et barnlig sinn. Fotografier har også sterke farger, slik jeg ønsker å stråle. Jeg blåser meg opp som en party-ballong og pynter meg til selskapet.

Jeg får formiddagsbesøk. Jeg åpner gaver fra de som er glad i meg som om de kjente han på Nordpolen. Jeg er en nisse med julegaver jeg også! Jeg hengir også meg selv til interessene mine, familien min og leserne mine. Alle gode ting er tre, på det fjerde skal det skje. Jeg skåler med jubelbrus.

Klokken blir tre og jeg deler dette innlegget når jeg har sett Disney (Donald duck og vennene hans på NRK1). Kvelden skal bli rolig markert, men markert, med filmer på tv og penklær. Vi er pene – for hverandre.

Hjertelig hilsen meg, på en avdeling på Østlandet.