Over skog og hei

Det er lille julaften. Det kribler i kroppen og kiler i magen. Juletreet er pyntet, melisdrysset ligger over pepperkakehuset. Jeg hører julesanger og synger nesten med. Jeg beveger på føttene og planlegger romjulen. Jeg klemmer på pakker og trekker i trådene. Jeg skal om noen timer se Grevinnen og Hovmesteren.

Jeg er på sykehuset, og det er som det har vært i mange år nå med andre pasienter, tøynisser og kunstig tre, allergivennlig og gjenbrukbart. Jeg har mine problemer og vansker og er et psykiatrisk «case». Men det gjør ikke saken «Jul» noe mindre viktig, bare annerledes. Akkurat som det er forskjell på pinnekjøtt og ribbe – uten og med svor. Både de som spiser pinnekjøtt og dersom spiser svineribbe nyter.

Jeg gleder meg riktignok ikke til julematen i morgen, for jeg spiser jo ikke julemat grunnet anoreksien jeg er rammet av. Men jeg spiser noe annet, en erstatning for mat. For meg gjør det at jeg overlever. Det gjelder å legge lista slik at man får til å leve. Å leve for en hver pris kan kanskje diskuteres, men jeg er ikke i tvil om at jeg har et liv jeg setter pris på og setter livsverdi til til tross for vanskene jeg står i.

Dette innlegget er til alle dere andre som kjemper i denne søte juletid. Det er samtidig en påminnelse om at jula går rundt, også for mennesker som er syke og/eller har en tilstand på autismespekteret. (Jule)tradisjoner er nettopp veldig viktig for meg, samtidig som tradisjoner og mangelen på noen av dem, gjør meg sårbar. Alt dette spiller seg ut i julen vår! Vil du være med, så heng på.

Jeg skal fortelle deg noe. Fra dypt inne hjertet mitt. Jeg lever for jula! For høydepunktene, luktene, smilene, tradisjonene, pynten, pakkene, stemningen, holdepunktet som binder årene sammen. Årene limes sammen i den vintermørke jula med de jeg er aller mest glad i, som små lys på og rundt juletreet. Menneskene blir varme i ansiktet og lyser rødt som en oppblåsbar nisse.

I morgen kan du lese mer om den store dagen på sykehus, selveste julaften, mens du knyter slipset eller knepper kjolen bak i nakken. Det er rom for glede og høyt under taket! Så aldri si at livet mitt er nitrist. Mange med Asperger, finner glede i de små ting (detaljer, som julestjerna kanskje?). Jeg finner meg, her.