Anmeldereksemplar fra Cappelen Damm.
Jeg har lest en bok om tap, sorg, kraft og håp, utgitt nå i 2019. Det som festet seg, er en milkshake av alle disse fenomenene. Likevel er skummet på toppen, nettopp håpet. Det blir bedre.
Boka tar for seg sorg når man mister noen. Forfatter Kristiane M. Hansson mistet moren sin da hun var 24 år. Hun hadde anoreksi, den mest dødelige psykiske sykdommen, og tok livet sitt. Kristiane skildrer perleraden på ryggen.
Det er en vakker, men fullt realistisk bok. Det er fagprosa, drøfting og samtaler. Det er forskjellige vinklinger på sorg og tap. Det er ulike historier og mange skjebner. Det er personer som har mistet barn i krybbedød, ektemann i ulykke i skogen. Det er hjerter som ikke banker lenger. Det er mennesker som ikke er her mer.
Men boka tar også for seg den hvite sorgen. Sorgen som ikke er en følge av at noen dør, men en sorg over det som kunne ha vært. Dette kjente jeg meg igjen i, og drømte den første natten jeg drev meg boka at jeg fikk barn. Det som kunne blitt, hvis jeg aldri var syk. Det gjør vondt, men boka forteller meg at det går an å snakke om det – håp om du vil.
Boka har refleksjoner og samtaler med fagpersoner, fra allmennlege til terapeuter. Det er blant annet psykiater Finn Skårderud, Eline Grelland Røkholy, psykolog Cecilie Bennche, Trine Giving Kalstad, professor Edvin Schei, Atle Dyregrov og Monnica Smith. Kristiane selv er doktorgradsstipendiat ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og forsker på pårørendesammarbeid ved alvorlig psykisk sykdom.
Kristianes personlige erfaringer, setter farge på det faglige språket og gjør at henne mestrer å skrive sant, nærgående og ektefølt om temaer mange synes det er vanskelige å snakke om. Hun anbefaler å være bevisst sin egen livsfortelling. Det handler om at man skriver sin egen historie, og er ressigjør og deler fortellingen i forskjellig form ettersom hvem man snakker med. Kristiane får også frem veksten man kan oppleve i kjølevannet av, eller i takt med, en sorgprosess.
Dette er en bok jeg tror kan hjelpe mange som står i sorgen, enten man har opplevd dødsfall eller hvit sorg. Boken trekker opp linjer mellom det friske og det syke og gir forståelse og kunnskap der man føler seg maktesløs. Jeg tror boka gjør meg til en bedre venn for mennesker i sorg. Jeg erkjenner også at mennesker som lever tett på sykdom, kan oppleve en sorgprosess som ikke har noen ende enda. Med andre ord, en bok som skrev seg inn i kunnskaps- og erfaringsbanken min. Jeg er, og vil være, et medmenneske!
aspergerinformator.com 