Ser du meg? I sola er jeg en silhuett. En svart skygge. Noe dystert. Men jeg kan også være noe å smøre inn med solkrem, varme opp i solsteiken i le for vinden og smile til, sånn oss mennesker i mellom. For jeg er et fullverdig menneske, selv om jeg trenger hjelp i hverdagen min med psykiske vansker og ikke drar på påskeferie. (Drar du?)
Dette med å være et menneske, tenker jeg ganske mye på, og er kanskje ofte bare skyggen av meg selv. Jeg bruker ikke meg selv fullt ut på en måte. Men denne lørdagen vil jeg prøve å ha en god dag. Kjenne og godta mine menneskelige behov. (Er du sulten eller tørst?)
Men kanskje kjennes det litt overveldende, og jeg velger å være silhuett, krype sammen og fortrenge følelsene mine. Skinner du i sola? Er du sammen med de du er glad i? Nyter du at det er påskehelg, eller i alle fall at det er lørdag? Alt dette lurer jeg på, for jeg er et sosialt vesen som bare lever isolert og på siden av seg selv. (Akkurat som en skygge.)
aspergerinformator.com 