Jeg er hun derre Helene Aspergerinformator. Nå har jeg gjort det igjen: Assosiert og lekt med ord og ordlyder. Skrevet en tekst. Skjønnlitterær. Med rot i nettopp assosiasjoner.
Ordene sitter løst. Latteren også. Og drømmene blir tilgjengelig. Jeg lager meg et univers. Sammen med kjente personer som ikke kjenner meg. Og du Åge Aleksandersen, gratulerer med de 70!
Lyd-i-a
(Fiktivt.)
Jeg plotter inn bokstavene i navnet hennes på tastaturet. Avslutter med a fra begynnelsen. (Alfabetet sier fra a til å, kronologisk slik. Lyd har altså sneket i køen. Fy skam!)
Bokstavene knirker. Tastaturet biter fra seg. Lyden tilsvarer å spise epler som merkenavnet Apple betyr på norsk, mens jeg tar en spansk og smaker med tungen. Surt, søtt, syrlig. Mm. Jeg tar form som tause Birgitte, skriver og river meg i håret hennes. Jeg greier ut:
Konkylievakker, nesten melodiøs i romanene og lyrikken. Lydia. Jeg stryker på leppene og:
Jeg synger akkopagnert av konkyliens bølgesus mens jeg hører Dylan-lyrikk utgitt på norsk, Åge Aleksandersen synger også. Jeg kysser stemningen i speilbildet, et realt slengkyss.
Gifter vi oss? Eller stikker Åge, jeg er på fornavn, av med Lydia?
De, vi, oss, de andre, gjennomgår formasjon og reformasjon i datamaskinmøtet. Jeg taster. Kreativiteten snakker ikke om brukergrensesnitt. 1 + 1 = fler.
Lydia forlater oss, når mr. Mac knitrer delete. Åge er min! Og særlig Dylan. Jeg lar Facebook varsle meg om kommende konserter. Jeg priser meg lykkelig. 4 – Lydia = 3. Vi blir: Trekant, Åge+ Dyland + Meg, danser fra Lyd-i-a.
aspergerinformator.com 