Døråpner (slippe psykiateren til)

Jeg blir åpnet døren for. Jeg slippes inn. I følge med to personal, de som ivaretar meg i hverdagen. Også i påsken. Man kan ikke ta fri fra meg. Jeg kan heller ikke ta ferie fra meg. Jeg innser det nå, litt motvillig, kanskje trassig men setter døra, eller munnen, på gløtt.

Kom inn, kom inn, sier psykiateren. Men kanskje mener han kom ut? Kom ut av bobla di. Kom ut av tvangen. Kom ut av det som holder deg tilbake.

Så setter jeg meg i stolen. Han i den andre. Personalet i sofaen. Vi har faste plasser, smiler psykiateren. Alt er ved det vante og jeg begynner å bli varm i trøya, jeg åpner opp, med et brev, eller dokument, om uka som er gått.

Jeg innrømmer at jeg har skreket til uskyldige mennesker. Og ut i friheten. Før jeg har lukket meg ned i en ball midt på parkeringsplassen. Jeg parkerer den sinte frustrasjonen og blir lei meg. Jeg innrømmer det kanskje, at jeg er lei meg.

Psykiateren sår håp i en vanskelig hverdag. Et sånt håp som ikke kan kjøpes for penger. Sikkert son i banken, plasserer jeg følelsene mine inn i terapien. Jeg er modig, jeg er tøff. Selv om jeg er redd. Selv om jeg kanskje ikke blir forstått. Jeg gir alt, før korsfestelsen.

Neida, jeg skal ikke dø, men det føles sånn når jeg er trist og lei. Jeg trosser de følelsene og sprer om meg med gul glede og døra på vidt gap, hjertedøra. Å by på seg selv og slippe psykiateren innpå følelsene mine, er krevende men viktig. Selv om jeg har et syndrom og tilleggsvansker, er det håp om tilpasning nok til et verdig liv. Om vi bare klarer å jobbe sammen, uten å sloss, uten å krenke (ikke se ned på meg heller, selv om jeg viser sårbarheten min).

Det er liv laga. Psykiateren, personalet, meg. Snakke, føle, si, gjøre. Sette en fot foran den andre og rumpa på en hagestol. Vi feirer våren. Jeg fordi jeg virkelig har gjort en solid innsats. Også hos psykiateren i dag. Vi skal snakke om konkrete ting, noe som passer godt for personer med Asperger syndrom. Det er ikke det at jeg fortjener noe mer enn andre, langt i fra, men jeg trenger å vise overfor meg selv at jeg har mestret noe. Jeg smører meg med solkrem og smiler påskesmilet mitt. God påske, da.