Jeg har ikke de samme reguleringene inni meg for følelsene mine som mange andre. En av tilleggsvanskene mine, er en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Den gjør at emosjoner er vanskelige å styre, selv om det er tøft å innrømme, og at det virkelig går veldig opp og ned for meg.
Sammen med asperger-trekk som å være veldig konkret og bokstavlig, blir da små ting veldig store og kanskje voldsomme. De setter i gang ting i meg som ikke er så litt å håndtere og som jeg ikke er så stolt av. Jeg kan bli så lei meg og mørk at jeg vil dø.
For å likevel overleve, er det ofte jeg må vende ryggen til sosiale relasjoner. Det er ikke det at jeg vil være så svart-hvitt eller enten eller. Jeg ønsker ikke egentlig å være devaluerende eller å trekk meg bort. Men jeg får så vondt inni meg, ved samhandling med andre, hvis mine behov og assosiasjoner til et tema blir misforstått, ikke akseptert eller avvist.
Jeg beklager, mens jeg sitter her og prøver tappert å forstå og respektere meg selv slik jeg verdsetter og idealiserer en del andre mennesker. Har du tålmodighet med avvisningene mine, eller går vi nå hver vår vei?
aspergerinformator.com 