I likhet med forfatter Gro Dahle, har jeg alltid håret i fletter. Hun i musefletter, jeg i to vanlige. Men det var ikke poenget. Poenget er at det blir en identitet. Et varmerke. Det er meg.
Da jeg tok dråpebilder på søndag, fikk jeg to figurer som minnet meg om ei jente med fletter. Den ene dåpen er «glad», den andre «trist» (og litt sjenert). Jeg bruker gåsetegn fordi dråper egentlig ikke har følelser. Men man vet jo aldri, når de danser foran kameraet mitt. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Jeg poster den triste først (over her) og den glade etterpå (under her). For jeg håper det en dag kan bli slik. At det endrer godt. Alt blir bra, som man har sagt under covid-19 og tegnet regnbuer.
