Jeg har lest Nøkkerosene, en liten roman av Anne Helene Guddal (Kolon forlag, 2018, lesereksemplar). På knapt hundre sider evner forfatteren å skrive noe jeg føler som en oppblomstring. Alt er lite, som roser og korte bøker, likevel føler jeg på stor innsikt i et menneske med kraftige røtter. Jeg-personen får også høre det når hun er innlagt i psykiatrien, at hun har stor selvinnsikt.

I denne romanen har hun flyttet hjem til mor etter en innleggelse i psykiatrien og en tidligere skitnet til/forsømt leilighet, og vi får møte skammen hennes. Men også kjærligheten til de som er sammen med henne. Moren, faren, søsteren som har brukt lenger tid på bachelorgraden på grunn av hennes sykdom. Boken har røtter fra barndommen, der hun ble frarådet å plukke nøkkerosene, til nåtid der hun får et postkort av moren med dem på. Og i mellom der ligger så mye følelser til å ta og føle på. Jeg føler meg berørt. Noen av følelsene, får jeg inntrykk av at hun svelger med mat, som i en spiseforstyrrelse.
I hverdagen møter jeg-personen ting som drar henne tilbake til sykehuset i tankene, som at pennen var mordvåpen og å se klistrelappene med navnet hennes som fortsatt sitter på eiendeler som mobil og ledning til datamaskin, siden de ble oppbevart på vaktrommet. Hun lengter på en måte til å bli selvstendig og skriver, i boka jeg sitter med der hver side virker litt som dagboknotater:
«Mest av alt har jeg ønsket å bli et praktisk menneske. Praktiske mennesker er som oftest selvstendige. Selvstendige mennesker er frie. Men jeg er usikker på om frie mennesker nødvendigvis har mindre angst.»
s. 69
Jeg-personen møter også fordommer om psykisk syke på jobb på pleiehjemmet, som vekker noe i henne. Det kunne jo handle om henne. Og hun møter døden. Et annet utdrag jeg vil trekke frem, bekrefter skamfølelsen hun føler ved å være syk og å bli sett på som syk.
«Om bare noen uker er det stortingsvalg; målingene tyder på at det blir en ny periode med blå-blå regjering. Det hjelper ikke å lese avisene eller se på nyhetene; jeg holder pusten hver gang jeg hører vignetten til Dagsrevyen, og det er ikke fordi jeg er spesielt sensitiv eller empatisk anlagt. Antakelig er jeg mest redd for ikke å reagere adekvat på det jeg ser og hører – et hyppig brukt ord i psykiatrien – og dermed få bekreftet at jeg fortsatt ikke er frisk, slik at dette forsøket på å delta i verden igjen, om så bare fra stua, viser seg å være nok et selvbedrag.»
s. 80
Adekvat bruker hun i alle fall referanser fra nyhetsbildet, litteraturen og musikkens verden. Dette er en frisk roman jeg er glad jeg har i bokhylla og kan titte i flere ganger. Terningkast fem.