bokanmeldse

Sol, sex og psykiatri

Jeg har lest diktsamlingen Bois av Runa Borch Skolseg (Kolon 2020, lesereks). Det er hennes debut. Den er litt seksuell, og samtidig inderlig, dyp (med underliggende tungsinn og fortvilelse) og sterk (det er håp under solen).

For å vise skrivestilen, har jeg plukket ut tre dikt jeg siterer:

«i hagen faller blomstene av trærne
en pleier rister en skive og smører den for meg
slik er det med kniver
de er overalt
og de skjærer seg inn i hud og tanker
til jeg sitter med en i hånden
og forestiller meg at jeg bare kan
kutte et håndledd rett av»

s. 34

«jeg rammes hele tiden av innsikter
om at jeg en gang var et barn
som plukket blåbær, kantareller og epler
øynene mine er tunge, kanskje varme
jeg lover å ikke gi opp jeget»

s.65

«leppene mine er tørre etter vinteren
jeg bærer kulden inn i våren
bløter opp med bad
Kroppen kjennes så liten ut i havet
jeg vil ikke være en del av noe stort
jeg vil være noe lite
som glitrer og blinker»

s. 66

De viser samlet lidelse og elskov, på samme tid, som hele denne samlingen gjør for meg. Noen ganger er den vågal, andre ganger er den skjør, naken og vakker. Jeg ønsker å kle på jeg-person så hun slipper å fryse seg ut. Jeg ber om at sykehuset vil hjelpe henne, og at solen -«verdens eldste seriemorder»- stråler avmålt og godt.

Glitrende start på dikterkarrieren. For inntrykket mitt av denne debuten gir jeg terningkast fem for ettersom den evner å skildre lite om det store livet som kan være vanskelig å mestre og leker og balanserer veldreid med ord og følelser.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s