bokanmeldse

Avstandsnærhet

Jeg har lest Er du lykkelig, søster? av Synne Sun Løes (Cappelen Damm 2020, lesereks). Jeg kjente forfatteren godt fra før av, som en skrivevenn og forfatter jeg beundrer. Jeg er veldig glad i bøkene hennes Å spise blomster til frokost, Tilstrekkelig vakkert og ikke minst Miss. Derfor var jeg veldig spent og full av forventning da jeg åpnet denne boka. Innlegget fortsetter under bildet.

Jeg ble overhodet ikke skuffet, selv om forventningene var skutt til himmels hos meg før jeg satte meg for å lese. Dette er en brevroman, basert på brev forfatteren og hennes virkelige søster i Korea har vekslet i årene 2018-2020. Vi kommer nært begge to, som befinner seg langt langt unna hverandre fysisk. De evner å nærme seg hverandre, skrive nært og åpne sitt innerste. Før jeg fortsetter omtalen min, vil jeg dele noen sitater fra brevene i romanen som gjorde inntrykk på meg.

«Ingen kan spytte på et smilende ansikt.»

s. 54, i brev fra S

Akkurat som en hund må spise så fort den ser snurten av mat, må jeg løse mine oppgaver så snart jeg ser dem. Jeg er på en måte en problemlsnings-junkie.

s. 63, i brev fra Ga-young

Hvis det er få mennesker, og det er nok brød, kan man late seg. Problemet er at det er lite brød, og mange mennesker

s. 65, i brev fra Ga-young

Det forholdet man har til seg selv er et vikTIG forhold, et livslangt ekteskap man bør arbeide for at skal fungere best mulig

s. 69 i brev fra Ga-young

Jeg forsøker å si at en selvvalgt død er en permanent løsning på et ikke-permanentproblem, men at man ofte tenker det er det omvendte, når man er fortvilet. At det det er en ikke-permanent løsning på et permanent problem.

s. 93, i brev fra S

«S» ble adoptert sammen med tvillingbroren av en norsk familie. Når de mange år senere, som godt voksne (S er til og med mor til to), treffer de biologiske foreldrene for første gang og en yngre søster, oppstår en ny nærhet. De to søstrene bestemmer seg for å skrive brev til hverandre. En koreansk venninne av S oversetter brevene, som sendes per epost. Boka berører psykisk helse, identitet og ensomhet, men også styrke, mot og tilhørighet. Innlegget fortsetter under bildet.

Boka beskriver samfunnet vi lever i, og felles referanser som kunstnere og forfattere. Jeg ble beriket og nysgjerrig mens jeg leste. En av bøkene de to skrev en del om, er boka Vegetarianeren av Han Kang som jeg også har lest. Da følte jeg at jeg også kjenner en person i Korea, siden vi har opplevd det samme. Slik kan litteratur føre mennesker sammen og skape en felles plattform/et møtepunkt/referansepunkt.

Jeg opplever dette som
en ærlig, usminket roman. Om å være annerledes. Om å være lik. Om å bytte uniform. Om å ligne hverandre. Søstrenes brev forteller om innerste tanker, som ikke deles med noen andre – før de nå deles med oss. Båndet dem i mellom er så sterkt at det berører meg, til tross for at Korea og Norge er langt, langt unna hverandre. Jeg liker ideen og jeg liker formen boka har fått. Og at den er åpen om psykisk helse, våger å skildre at ikke alt er perfekt. Verken i Norge eller i Korea. Språket flyter godt, er lett å følge og inspirerende. Terningkast fem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s