Jeg møter opp hos legen min på mandagene. Han må reparerer skadene som er skjedd. Og noen ganger deler jeg litt av det som har vært i uken som har gått, med ordene mine. Heldigvis er han god til å lytte, og han er dyktig til å få meg til å fortelle. Vi har en god dialog.
Likevel er det ikke alt som er så lett å snakke om. Som når jeg i stedet for å snakke, velter et bord så blomstervasen gjør teppegulvet vått. Som når jeg kler meg naken og ofrer meg selv og verdigheten min utenfor husets fire vegger. Som når jeg banker på en fremmed nabo sin verandadør sent på kvelden, og blir stum når hun åpner. Som når jeg skriker til andre mennesker. Som når jeg kutter meg selv eller legger bånd på følelsene mine utad. Som når jeg bare isolerer meg med tausheten som språk, på en måte.
aspergerinformator.com 