Storsinnet

Jeg har lest Inventarium av Pedro Carmona-Alvarez, «en ambisiøs og storslagen diktsamling som viderefører de litterære samtalene som finnes i Pedro Carmona-Alvarez’ øvrige forfatterskap,» Kolon forlag, 2020, lesereks. Dette er mitt første møte med forfatteren, og jeg må si meg enig i storslagen. Jeg vil også si storsinnet, for den bærer over med alt fra flyktningproblematikk til kjønnsroller, å være jente, veie lite, være sønn, være barn fordi man er barnløs.

Diktningen inneholder mange bilder, og jeg føler nesten at jeg leser en bildebok – så levende blir språket for meg. Pedro maler virkeligheten og drømmene og marerittene frem. «Her finnes dikt om slekt, tapserfaringer, landskap, dyr, vold og drømmer og mareritt,» skriver forlaget. Stemmene i diktene prøver å undersøke og finne ut av hvem de er. Det er identitet i høysete, samtidig som det er insisterende og melankoli mellom linjene, ordene, boka. Stykkevis og delt, så helhetlig. En tråd som knytter diktningen sammen og dikt med samme navn, som Gjenkjennelse.

Jeg ble nysgjerrig på Pedro, og sendte han noen spørsmål, et lite e-post-intervju, og her er ordene fra dikteren selv under mine undringer.
1. Hvordan kommer de språklige bildene til deg? Vil du si du er kunstner eller fotograf når du lager dine bilder? – – Bildene kommer til meg som skygger, glimt, støt eller bruddstykker; ofte er det som å se gjennom et skittent vindu, som å høre et eller annet fra den andre siden av en vegg, som i drømmer der alt flyter sammen. Jeg er verken fotograf eller kunstner når jeg arbeider med billedlighet, og samtidig er jeg nok begge deler, både registrerende og komponerende. Fri og ufri.

2.     Hva ønsker du å fortelle leserne?  
Jeg tror ikke det er noe spesifikt jeg vil fortelle. Jeg ønsker heller å finne frem til noe jeg vil grave frem, for min egen del, og så håper jeg at det jeg finner også har en gjenklang hos leserne. 

3. Når skjønte du at skriving var din pasjon?  
I tenårene. Jeg ble helt bergtatt av språk, av bøker, av sanger, av hva som kunne sies og hvordan. Jeg husker jeg leste et dikt av Leonard Cohen der han skrev «jeg ville skrive sånt som kunne bli lest av en som meg, på netter som disse», og tenkte: ja, det vil jeg også. 

4. Bruker du din egen stemme som en av stemmene i diktningen, eller er alle stemmene fiktive? 
Jeg gjør ikke særlig forskjell på «min egen» og «fiksjon». For meg er alt sammen bare bestanddeler i en konstellasjon; mitt/ditt, før/nå, liv/død – det er slikt jeg prøver å overskride i diktene, å hviske ut veggene mellom tingene, og la alt stå åpent for blikket, slik at det kan bevege seg så fritt og så hurtig som poesien krever.  

5. Hvem håper du oppdager litteraturen din? Hvem snakker dikt-stemmene som prøver å finne ut av hvem de er, til? 
Jeg håper at diktene leses av sånne folk som leser dikt, som interesserer seg for dikt, som vil ha tilgang på et språk som ikke er det hverdagslige språket, et språk som er utfordrende og givende, lekent og vågalt. Stemmene i bøkene mine snakker nok til seg selv, i mange tilfeller, for å finne hva og hvem og hvor de befinner seg, hva slags bruddstykker av liv de husker eller har glemt. Kanskje snakker de til oss, leserne, eller til meg – skriveren, poeten. Av og til snakker de også til ingen.  

6. Skriver du hele tiden, eller jobber du bevisst mot en deadline/utgivelse?  
Jeg skriver hele tiden. Det er som å ha et dobbeltliv. Jeg hadde blitt gal om jeg ikke hadde gjort det.  

7. Du blir sett på som en av de fremste dikterne i landet vårt. Hva gjør det med selvfølelsen? 
Det er selvsagt hyggelig å bli satt pris på, men det er også farlig å gi sånt for mye oppmerksomhet. Man skal ikke høre for mye på andre. Folk tenker jo på allslags greier hele tiden. Jeg prøver ikke å koble sammen selvfølelsen min med andres meninger i for stor grad. Det er ikke så lett, men det er verdt forsøket.  

8. Hva håper du for fremtiden?  
Jeg håper det blir en fremtid, først og fremst; at ikke menneskeheten kjører denne skuta rett i dass, selv om det ser håpløst ut. For min egen del håper jeg at jeg kan fortsette å arbeide, skrive, tenke, lese og leve sammen med de menneskene jeg elsker. Det er ikke store krav, og samtidig er det enorme krav. Man kan bare krysse fingrene, selv om man vet det er meningsløst.  

Jeg håper som Pedro også det blir en fremtid, og at jeg i den opplever flere slike bøker som Inventarium. Jeg kan anbefale denne diktsamlingen, om du ble litte granne nysgjerrig på diktningen nå.