En bok jeg ikke oppdaget selv, har vært en opptur. Jeg snakker om Tone Myklebust sin novellesamling på nynorsk, Det stoppar ikkje her, Cappelen Damm 2020, lesereks). Jeg leser sjelden noveller siden jeg bruker litt tid på å bli kjent med karakterene og ikke vil miste forholdet til dem så fort. Men Myklebust evner å få meg engasjert i de mange karakterene her likevel.
Det er drømmer og det er lengsel. Det er surt og det er søtt, som ei pose smågodt. Altså en liten og begrenset mengde godsaker i et bredt spekter av smaker og konsistenser. Samlingen har 11 noveleller. Myklebust berører utroskap og kjærlighet, ensomhet og samhold, får frem betydningen av å snakke og av å tie. Jeg tier mens jeg leser, og snakker som en foss om opplevelsen etterpå.
I samlingen får vi møte en kvinne som har en hundemann som sliter seg, en mann som blir aktmodell for å i det hele tatt ha en jobb, barnet som skal spille en rolle på scenen, og ikke greier det. Det er en nærgående bok som er finurlig skrevet. Hvordan tekstene sirkler seg inn og binder seg selv sammen, slik at de passer til de treffende tittelene som Naboen har fått rullator og Det blir nok torevær snart.
Jeg fikk utfordret leselysten min, evnen til å konsentrere meg om flere historier på kort tid og perspektivet mitt på andre mennesker. Alle man møter på, har en personlighet. Den må vi ta inn og romme. Terningkast 5.
