Jeg har lest Tingenes tilstand av Sandra Lillebø (Forlaget oktober 2020, lånt i bibliotekets app).
«Slik er det blitt: Det er henne eller meg.
Intellektuelt er det et paradoks: At jeg er i stand til å skrive dette, gjør meg redd for at jeg allerede er blitt for kald, at jeg allerede står for langt unna det jeg har lyst til å fortelle.»
Lillebø skriver om moren som er schizofren, og mormoren. Om egne tanker, om frykten for å bli syk. Sammenbrudd og følelser. Avstand og nærhet. Det er en roman som setter ord på en voksen datters vonde og kompliserte forhold til moren sin. Om det er en roman, kan likevel diskuteres. Hun skriver nemlig og unektelig med et stort behov for å holde seg til sannheten slik jeg oppfatter henne.
Vi kommer innpå en sannhet, samtidig som en subjektivitet. Dette er Sandra sin opplevelse, ikke morens. For moren er det sant at andre vil overvåke huset hennes. For Sandra er det sant at moren er psykisk syk.
Boka hopper i tid, men bindes underveis og konstant sammen av bolker i nåtid. Det er ikke vanskelig å beholde konsentrasjonen og den rød tråden. Sandra skriver om å skrive mens hun skriver.
Det blir i denne tiden enklest å ikke ringe. Hun har ringt så mange ganger. Det blir enklest å holde tilstanden på avstand. Men savnet finnes også, den dårlige samvittigheten. Jeg syns jeg senser den. Terningkast fem.
aspergerinformator.com 
Psykisk Sykdom er i Hjertet, eller ‘Limbisk System». Og det er overlevelses lysten, den dyriske delen av oss mennesker som vil «kutte halen» som en firfisle og løpe vekk.
Det er godt å akseptere sitt forhold til foreldra sine, halekuttere eller ikke-kuttere. At vi gjør som Gud sier.
Jeg heter Al-Saedy til etternavn, og jeg ber Allah under bønn om å tilgi moren min og faren min … de Troende menn og Troende Kvinner, Muslimske Menn og Muslimske Kvinner de levende og de døde.
LikerLiker