Jeg har lest Gave av Gro Dahle (Cappelen Damm 2020, lesereksemplar fra forlaget), en diktbok om jul, snø, mødre, huset og Jomfru Maria.
Jeg gledet meg over hver side, hvert dikt. Det virkelig gav meg noe. Et perspektiv. Et vemod. Et smil i kinnene. Gro våger å fortelle om det som er sårt og om det som gleder oss og det som skaper forundring. Hun stiller spørsmålstegn til og med til julefortellingen – midt i en en bok som også feirer julen.
Jeg måtte le litt da jeg leste diktene som tullet litt rundt befruktningen av Maria, der hun unnskylder seg til Josef. Derfor deler jeg det diktet her:
Men du vet hvordan engler er.
side 75
De kan være så pågående.
Han snakket om Gud hele tida,
som om det var Gud som ville og ikke han.
Han sa at han kun hadde edle hensikter.
At det var symbolsk.
Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.
Han var så overbevisende.
Og du må tro meg, sier Jomfru Maria
og er svett i håret.
Men Josef vet ikke hva han skal tro.
Det er en lummer kveld,
det er klamt i nakken,
og moren hans har bedt dem til middag igjen.
Noen dikt stikker, som diktet om sju slag til jul. Linken til å bli slått. Andre dikt mykner, som ønsket om god jul til lenestolen og lyser opp som når taklampa ønskes en god jul også, stråler opp. Alt og alle er liksom like mye verdt i Gro sin verden. For meg, er hun en verdifull dikter, som tar vare på omgivelsene og evner å både henvende seg til dem, inkludere dem og gi dem – eller oss – en stemme. Takk.
aspergerinformator.com 