Jeg har lest den nye utgaven av Piken med svovelstikkene av H. C. Andersen, illustrert av Asbjørn Tønnesen (Cappelen Damm 2020). Den rørte meg.
Bildene er levende, vakre, de lyser som fyrstikkene. Histoiren er velkjent, og trist. Samtidig øyner jeg håp i elendigheten. Det at man får oppleve glede og varme, om enn bare på tilmålt tid.
Dette er en julefortelling fra siste dagen i året, nyttårsaften. Jeg vil gjøre det til tradisjon å lese denne hvert år, før jeg optimistisk går inn i det nye året. Boken får meg til å tenke på alt jeg er takknemlig for, og gir meg lyst til å varme noen som trenger det.
Julen er en fin tid å vise omsorg på. Ved å bringe frem mennesker som lever i fattigdom eller ensomhet i litteraturen, kan vi lettere huske på å inkludere alle. Boken passer for både store og små, en fortelling som står seg.
