Jeg har lest Onkel Arne og månen av Aina Villanger (Forlaget Oktober 2021, lesereksemplar fra forlaget). Det er en lyrisk fortelling Villanger har skrevet utifra blant annet en notatbok – en drømmedagbok – hun fikk tilsendt etter onkelen, som døde ti år før henne ble født.
Villanger dikter litt selv, for å være Arne og gi boka sjelen hans, ikke bare være faktisk og etisk korrekt, men estetisk. Boka er et spennende univers og en reise i rommet for meg. Hun har brukt utdrag fra den nevnte notatboka sammen med utdrag fra den syvende sans, brev og pasientjonaler som grunnlag for fortellingen.
1969 var året da mennesket inntok månen. Det var også det året Arne tok livet sitt. I denne boka kobles ferden med hans siste timer, og drømmen om månen gjør på en måte døden svevende og lysende. Selv om det er en bok om en mann som gav opp livet, forteller den meg om å leve og se det lyse i den svarte natta. Eller kottet. Jeg kvier meg for å gi en slik livsbærende prosa terningkast, jeg vil nøye meg å anbefale den for å lære mer om livet og få oppleve et lysende språk og sinn. Tilslutt siterer jeg stemningen fra baksiden av boka:
«Jeg sitter i senga
fatet i fanget
barberbladet klart
Hendene tunge som jord
rommet et kott
månemørkt»
aspergerinformator.com 