I dag kommer Syndebukken av svenske Sofie Sarenbrant ut på Cappelen Damm (Cappelen Damm 2021, digitalt lesereksemplar fra forlaget). Det er en frittstående krimroman om etterforskeren Emma Sköld.
Emma og kjærestersten, Nyllet, tar en pause fordi han frir og hun liksom ikke føler det er rett. De jobber begge i politiet, og det blir vanskelig å samarbeide om sakene som preger Bromma. Det er mange innbrudd i det som var et fredelig bosted, og så kommer drapene.
Da en tenåringsgutt blir drept i det som ser ut som et innbrudd som endte galt, rettes mistanken mot familiens vaskehjelp som fant gutten, og noen utenlandske bygningsarbeidere. Saken tilspisses da et fora på Facebook for lokalmiljøet begynner å spre hatefulle ytringer om henne og utenlandske arbeidere.
Politiet arbeider ut fra flere teorier, og personlige anliggende kommer til overflaten. Andre har motiver. Og motivene er hatefulle og består i både homohat og negativitet mot mennesker som er svakere stilt. De er ikke verdt like mye, og de svake skal dø for at evolusjonen skal være vellykket.
Romanen forteller om en dysfunksjonell familie. Om å bli nedverdiget. Om løgner. Den er annerledes med sitt varierte persongalleriet. Språket er lett å følge, og trådene trekkes opp litt etter litt, akkurat passe til at det blir mystisk samtidig som man henger med på hva som skjer. Det er spennende gjennom hele krimmen, og jeg ble engasjert. Dagboknotat fra et av ofrene, gir en egen dimensjon. Jeg er imponert og leser gjerne flere bøker av Sarenbrandt. Terningkast 5.
aspergerinformator.com 