bokanmeldse

Tro, kjærlighet og tragedie

I bruktbutikken, fikk jeg fatt i Jostein Gaarder sin Vita Brevis, Flora Aemilias brev til Aurel Augustin (Aschehoug forlag 1996). Jeg har litt kjennskap til forfatteren fra før, og er grepet av hans fortellerevne. Jeg er glad i Appelsinpiken spesielt, og husker min mamma leste den høyt for meg på hytta som var uten strøm. Slike gode minner. Nå ville jeg lage mitt eget minne, og grep boka.

Romanen er Floras lange brev
til biskop Aurel Augustin, som levde i Romerrikets fall og ble biskop av Hippo i Norsd-Afrika i år 395. Hans urolige hjerte førte han gjennom en rekke av samtidens trosretninger før han endelig ble kristen i 386 etter press fra en påtrengende og insisterende mor. Hans samboer fra tidligere, tok han avhold til. Men Flora skrev dette brevet til han, her oversatt fra Latin, om deres kjærlighet og sine innvendinger blant annet til at han ikke tok kontakt da deres felles sønn utenfor ekteskap døde.

Det handler om tro. Det handler om filosofi. Det handler om rett og galt. Det handler om prinsipper. Det handler om valgene man tar, om livet som er kort og at man likevel må leve det. Mens man har det.

Jeg vil trekke frem et par sitater jeg festet meg ved, fra boka. På side 169, har Flora sitert fra Augustins bok:

«Gi meg renhet og avholdenhet, men ikke ennå» bad du. «Jeg var nemlig redd for at du skulle bønnhøre meg straks, og med én gang helbrede meg fra sanselystens sykdom. Men jeg ville heller få den tilfredsstilt enn å få ende på den… (..)»

Jeg synes det viser så godt oss menneskers ambivalens, det vi lyster og ønsker og det vi føler er rett. Vi vil være gode, om jeg skal snakke for slik jeg opplever meg selv innimellom, men aller helst få tillatelse til å gjøre det som føles godt.

Så vil jeg vise noe Flora skriver, som man finner på side 213 og 215 i denne romanen:

«At vår kjærlighet skulle bli så stormende, hadde jeg ingen forutanelse om den vårdagen.i Karthago da du kom og satte deg under fikentreet sammen med meg. Men «legemlige lyster» lar seg ikke utrydde med avholdenhet, såpass har jeg nå forstått. For ulven skifter bare ham, nådige biskop, den skifter ikke vesen!»


Boka gav meg inspirasjon. Det er en kjærlighetshistorie fra 300-tallet men den er gyldig den dag i dag, føler jeg, med sine eksistensielle kriser og spørsmål til livet selv. Jeg blir nysgjerrig, og omfavner det jeg verdsetter. Mens jeg leser, slår jeg også opp på noen av filosofene det er referert til. Den lettleste romanen gir altså tyngde og kunnskap, og jeg slukker min nye kunnskapstørst.

Størst av alt er kjærligheten, selv om det ikke lyktes for Flora, så sitter jeg igjen med etter å ha lest denne romanen, at mennesker virkelig evner å elske. Dessverre ikke alltid livet ut, til døden skiller oss ad, men i alle fall periodisk og vi setter spor i den eller dem vi elsker sine liv og i oss selv. For alltid. Boken er, som nevnt, tidløs og jeg skapte meg et erotisk minne. Terningkast fem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s