Å forstå når man må la noe være. Og det kan gå fint!

I naturen, har vi sett at det kan gå litt feil om vi mennesker blander oss inn. Derfor er det noen steder skilt om at man ikke skal mate dyr, da det vil forstyrre faunaen på den ene eller andre måten. Individer kan bli syke av feil mat, få for mye totalt eller skadedyr kan komme og overta landskapet.

For at dyrene skal ha det bra, må vi derfor noen ganger la være å gi noe vi har lyst til å gi. Vi mater ofte dyr av kjærlighet, men kjærlighet kan også skade. Og litt sånn er det når man samspiller med en anorektiker. Selv om det er veldig viktig at den syke får mat, kan det hende at det må gjøres på bestemte måter for at det skal bli ok for personen det gjelder, både psykisk og fysisk.

Jeg har min egen rigide kostplan. Den følger jeg, og legen min. Den holder vekten stabil, uten at jeg får de store svingningene verken opp eller ned. Det gjør at jeg holder ut med kroppen min og at det ikke blir plutselig markant mer livstruende. Innlegget fortsetter under bildet.

Når noen kommenterer maten min, eller vil gi meg noe helt annet å spise, blir jeg ofte litt utilpass. Jeg blir redd, samtidig som jeg vet at jeg ikke klarer å motta tilbudet deres for eksempel. Jeg må avvise, og jeg liker ikke å avvise andre mennesker. Spesielt ikke mennesker som viser omtanke for meg.

Derfor prøver jeg høflig å forklare at jeg har anoreksi, og at jeg spiser litt uvanlig mat, i hovedsak fra apoteket. Og at det går bra, på denne måten. Det håper jeg de som spør føler. At det går bra. Og blir du litt i tvil en dag og føler deg avspist eller noe slikt, les gjerne denne teksten. Jeg setter pris på deg, og omtanken din!