bokanmeldse

De begavede

Jeg har lest en tegnet biografi, Fedre og døtre (Dotter of Her Fathers Eyes) av Mary og Bryan Tolbot (Solum Bokvennen 2020.) Boka mi er et lesereksemplar fra forlaget.

Ekteparet Talbot, bestående
av den britiske akademikeren og internasjonalt anerkjente forskeren Mary og tegneseriepioneren Bryan, gir oss personlig oppvekstskildring og delvis biografi, der to livshistorier stilles opp mot hverandre. Det er fortellingen om Lucia Joyce, datteren til forfatteren James Joyce, og fortellingen om forfatteren, Mary M. Talbot, datter av den britiske Joyce-forskeren James S. Atherton.

Begge jentene måtte
i livet sitt forholde seg til Joyces forfatterskap, Mary gjennom at faren hennes var litteraturforsker (med øynene rettet mot Joyces litteratur). Begge fedrene var selvopptatte med samme altoppslukende interesse: Litteratur, og med begavede døtre som ønsket å gjøre individuelle og selvstendige valg.

Lucia var en lovende danser, men familien var stadig på flyttefot og hun måtte være med hver gang faren ble feiret også, stille opp sammen med han, representere. Det tok beslag på tiden hennes til å utvikle seg og trene. Hun måtte gi opp dansen og hun ender på sinnssykehus.

Både Mary og Lucia ville bli forstått og beundret av fedrene sine, som de så opp til. Men de fikk kritikk for ikke å leve opp til foreldrenes forventninger. Mødrene anerkjente de heller ikke.

De to mennene har som du sikkert har lagt merke til om du har lest til hit, samme fornavn. I tillegg heter konene Nora. Er det tilfeldige sammentreff? Det gjør seg i alle fall godt i kunsten og litteraturen, det blir et element som forsterker likhetene. Gjentakelse er et kraftfullt virkemiddel når man vil få frem et budskap!

Kjønnspolitikk får et visuelt uttrykk, vi får se hvordan gutter og jenter ble behandlet forskjellig. Og hvilke muligheter kvinnene ble frarøvet, på denne tiden. Vi blir ført frem og tilbake mellom 1950-tallets Storbritannia og Paris på 1920-1930-tallet. Det er sosiale forventninger, ambisjoner som man ikke får fylt opp og personlige tragedier. Gjennom paralellhistoriene får Talbot på en elegant måte fram at det er et tilbakevendende problem, uten å si det direkte.

De begavede jentene
gir meg, gjennom denne gjenfortellingen presentert av ekteparet Talbot, et dykk inn i historiske baktepper og de trer frem på scenen for meg. Jeg vil kaste lys på det jeg synes de to representerer: Selvstendighet, kunst og viljekraft, skaperevne, empati og banebryting.

Jeg får lyst og mot til å stå opp for meg selv og det jeg brenner for, som skriving, spesielt dikt, og å kunne være blant annet et bilde på håp i psykisk helse. Sinnssykehus trenger ikke være enden, men når den er det, vil jeg gjerne få fortelle historien, når man ikke kan fortelle den selv kanskje. Derfor er jeg glad Talbot har gjort nettopp det, om Lucias siste leveår. Terningkast 5.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s