bokanmeldse

Sitrende stemningsskildring

Jeg er en sånn starstruck leser, en skikkelig fan, som er stolt når jeg forteller hvilken bok jeg leser, hver gang jeg leser noe av Jon Fosse. Det første jeg leste, var Hundemanuskripta og jeg ble grepet, av skildringene og universet som trådte frem. Men Fosse leverer mer enn et hundeliv, for å si det litt humoristisk. I disse dager har Samlaget gitt ut en av hans eldre romaner på nytt i pocket, Stengd gitar (1985). Jeg har fått boka som et lesereksemplar fra forlaget.

Hvorfor jeg er stolt av å være en av Fosse-leserne? Kanskje fordi folk gjør store øyne, siden han er en bauta i litteraturen. Hvordan liker forholdsvis unge jeg å lese disse bøkene? Som i tillegg er på nynorsk? Svaret er som ellers med kjærlighet, hjertet velger hvem og hva det elsker. Og jeg har et kjærlig forhold til litteratur og skriftspråket nynorsk. Som om det gir meg enda en uttrykksform, uten at jeg trenger å beherske et fremmedspråk. I tillegg er det poetiske og levende, en innertier. Virkelig levde liv, uttrykt som nærmest kunst.

Liv (20) skulle ut med søpla, fra leiligheten sin i byen. En toroms. Døra smekker igjen. Den blir stengt. Hun er stengt ute. Inne er ungen hennes.

Vi følger henne i den kaotiske dagen, samtidig som teksten nøster opp i litt av historien hennes, ruller fram: ulykken, håret som brant, hud lagt lag på lag, lekte med annerledes dukke på sykehuset pluss en gitar, arrete ansikt, musikalsk, vanskelig fødsel, syre, psykiatrisk sykehus, er frisk nå (eller ikke, vi kan jo være med å vurdere?) flytta til byen, reist fra hjem og hotelljobb, vil ta en utdanning, er utskrevet fra sykehuset, mor som aldri går ut vil ha henne hjem til jul.

Situasjonen er et skrekkscenario. Fosse får det til å sitre. Jeg drives mellom permene. Og stenger ikke av, heller ikke etter boka er endt. Jeg vil redde liv, der Liv er, være vaktmester med nøkkel og redde guttungen ut. Det er jeg ikke.

Maktesløshet og engasjement blander seg i meg. Jeg føler også på gjenkjennelse, det er noe med sinnet og funderingen til Liv, følelsene, panikken, jeg finner også i meg, et kaos, et virvar. Romanen er en gjenfortelling av en tilstand, en nær skildring. Et viktig element i denne boka er også gjentakelse. Fosse bruker samme setninger om og om igjen.. Dette er prosa. En sekser på terningen fra meg, som stolt erkjenner: Jeg har lest en liten roman til, av Jon Fosse.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s