bokanmeldse

Strålende til veis ende

Jeg har lest Eit nytt namn Septologien VI-VII av Jon Fosse (Samlaget 2021, fått som lesereksemplar fra forlaget). Med vilje, har jeg ikke lest andres omtale av boka, nettopp fordi jeg vil at dette skal være min egen opplevelse av verket, uten fargelegging fra andre. Det finnes profesjonelle anmeldere i avisene, som sikkert ser andre ting enn meg. Men jeg vil vise frem perspektivet jeg har på boka, en bok som skriver seg inn i noe av det bedre jeg har lest fordi det er både stort og omfattende samtidig som helt nedpå, idet verket nå kjører løpet ut.

Dette er tredje og siste bok i storverket om kunstmaler Asle som bor alene på Dylgja nord for Bjørgvin. Han har stort sett bare kontakt med Åsleik, som er naboen hans. De spiser å middag sammen av og til, og hvert år spør Åsleik om Asle vil feire jul med han og Systera. I år skal det til forandring skje.

Og det er mer som skjer. Døden frarøver bekjentskaper og noe får en ende, som med en annen Asle, vennen hans som på en måte var dobbeltgjengeren. Alkoholisert kom han til sykehus i Bjørgvin like før jul.

Noe får også en start, som at han nå kanskje er hundeeier. Og han vurderer å slutte å male, han som alltid har malt, og han er nok enda nærmere avgjørelsen enn i forrige bind.

I dette bindet får vi som i forrige bok glimt av Asle sitt liv som ung, her tar Fosse for seg der de to foregående sluttet. Vi får vite mer om studietiden, de første utstillingene hos Beyer. Om kona Ales, og hvordan hun ville at han skulle slutte og drikke og hvordan de skapte seg et nytt liv på Dylgja.

Glimtene er flettet inn i nåtid der Asle i en storpart av boka sitter ved vinduet og ser utover vannet. Det er riktignok nok en reise inn til byen og ut til systera til Åsleik, men mye skjer helt i ro, hjemme, med frakken på, den han ikke har tatt av seg på flere dager. Han flytter litt rundt på maleriene, snakker med andre Asle sin hund, Brage, og tenker på livet. Mye av livet, er Ales.

Asle er katolikk, og det er både en religionsnær beretning, filosofisk, grublende og helt helt jordnært. Det er en kombinasjon man kanskje ikke forventer seg? Jeg blir beveget og bergtatt, i den roen boka representerer samtidig som den skildrer store temaer, eksempelvis døden. Det er også en kjærlighetshistorie. Jeg puster rolig, selv om noen av opplevelsene som skildres kan knyttes til både frykt og ubehag. Jeg elsker, og lever, med.

Fosse skriver også dette verket, som de foregående i Septologien, helt uten punktum. Språket flyter og jeg seiler med. Jeg kjenner på litt sorg over at storverket har kommet til veis ende. For meg er det en sekser. Jeg kommer nok til å lese i bøkene igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s