Noen ganger kjenner jeg meg funksjonshemmet og individualisert og isolert. I meg selv.
Et eksempel, er når jeg samhandler med andre mennesker. Og når de menneskene har flere roller overfor meg på samme tid.
Eksempelvis, hvis mine faste nattevakter, jobber på dagtid, sliter jeg med å regulere meg og vite hvordan jeg skal forholde meg. Det blir kluss i hodet, følelsene snører seg, jeg kjenner på angst og jeg kan virke urimelig og vanskelig.
Dette har jeg nylig også erfart i andre situasjoner, mellom forskjellen på fritidsaktivitet og jobb. Hvis samme person, har vært begge steder. Hvorfor blir jeg så usikker? Jeg kjenner jo personen og liker hen godt.
Jeg fungerer visst best med tydelig avklarte roller. Og regler for hva som er offentlig og hva som er privat. Jeg tror jeg kanskje til og med ville synes det ville være komplisert å få en støttekontakt, for den er liksom både en slags «venn» og en «profesjonell» (kontakt).
Ja, dette tenker jeg på mens jeg reflekterte litt over de siste dagene, som har føltes traumatiske og turbulente. Samtidig, er noen ting ok. For eksempel at jeg kan se at noen mennesker er virkelig fine og prøver å tilnærme seg, selv om jeg ikke takler det så bra bestandig. Da det ble «feil» for meg forrige uke, ble jeg fysisk uvel og utmattet og syk, med vondt i magen. Det er ikke sånn det skal være å være litt sosial.
Ja, all denne dobbeltheten, som man må finne en balansegang i. Hva man kan tåle og hvor man må gi seg selv hvile med tilbaketrekning og grensesetting,
aspergerinformator.com 