Jeg sitter og tenker på deg. Og deg og deg. Jeg vet at egentlig handler det om meg, dette at jeg grubler så mye på andre. Jeg sitter i stolen min og tenker på hva andre tenker. Og hva jeg kan si til dem. Og ikke si. Og hva jeg har sagt. Og ikke sagt. Og jeg ser meg selv ovenfra. En engel ser på meg.
Jeg flyr ikke (flyr er forresten tema i fotoklubben i dag). Men jeg har av og til fart som om jeg skulle fly. Som om jeg løper på rullebanen i håp om å lette. Og samtidig, er jeg liksom forberedt på å krasjlande. For jeg satser mer enn det som er normalt, det som er tilrådelig, anbefalt.
Jeg har mange jern i ilden. Fyrer opp som en rakett. Hadde jeg ikke hatt mine diagnoser, hadde jeg nok av og til lurt på om jeg har maniske perioder. Men jeg tror «manien» handler mer om det fokuserte og fikserte. Som jeg av og til opplever når jeg går inn for noe. Grunnet egenskaper ofte forbundet med å ha Asperger syndrom.
Jeg er nøye, fokusert, effektiv. Og også all over the place. Jeg vil klare alt, jeg vil være best på å være meg. Altså, jeg trenger ikke bli verdens beste i noe annet, for det vet jeg at er uoppnålig, men jeg vil være annerledes på en kul måte. Så kul at noen vil like meg.
aspergerinformator.com 