Ved min side ligger boka 304 av Simon Stranger (Ascehough forlag 2021, boka mi er et lesereksemplar fra forlaget). Romanen har fått mye oppmerksomhet, både i media og sosiale medier, og jeg valgt å ikke lese hva andre skriver om boka, for jeg vil at min opplevelse skal være min. Det har boka gjort seg fortjent til; å kvalifiser til en personlig opplevelse.
Krigshistorie, livshistorie. Omkring Afghanistan.
To historier skrevet/flettet sammen: Én om en gutt/etterhvert mann i Afghanistan «Arman», den andre om Nicholas i Norge som tjenestegjorde der og får det tungt etterpå, ikke orker å leve mer, men lager en pakt med moren om å holde seg i livet gjennom jula.
Det blir 304 dager å leve, og boka inneholder 304 fragmenter fra de to livshistoriene, altså like mange som dagene. Noe er om oppvekst. Noe er om skyteepisoder. Noe er om virkelige hendelser i krigen som utspilte seg, som vi lesere kjenner fra før, fra media. Noe er fakta om den psykiatriske diagnosen PTSD. Noe er om det som får en til å holde fast i livet.
Opplysende, engasjerende, velskrevet… – en må-lese-bok. En sterk femmer fra meg. Føles som ekte vare, ikke klisjé selv om den rommer temaer der man lett kan gå i den fella. Jeg lærte mye, og innser at jeg har huller i til og med den ferske historien som krigen i Afghanistan representerer. Dette gav lyst til å skaffe fragmentene kjøtt på beina.
aspergerinformator.com 