Jeg har tenkt litt på ord som beskriver et menneske. Og forskjellen på mennesker som er glad i dyr, og de som ikke er så opptatt av dem. Det med at hvis man går tur, og møter noen med hund, så har man automatisk noe å snakke om. Hund.
Og hundene jeg har hatt, er med meg overalt. Om jeg sitter med kollegaer eller pleiepersonal og vi kommer inn på dyr, har vi plutselig en base å prate ut fra. Vi står på en plattform. Kan fortelle om katter og kanarifugler. Valpetenner og sportrening…
Det er liksom som om dyrene blir en del av oss mennesker som bryr oss om dyr. Det farger personligheten min. Og personligheten min begynner å ønske seg at jeg kunne ha hund, igjen. Jeg liker også ting man gjør med hund, som å gå tur, ha et dyr i fanget, varme hverandre inni og utenpå.
Men det er ikke absolutt alt, kjennes det ut som nå, slik jeg trodde før, jeg trodde at jeg alltid måtte ha hund for å ha det ok i livet. Nå tror jeg, at jeg kan ha det ok bare med erfaringene jeg har med dyr også. Hundene lever i meg. Jeg lever i dem. Snart løper jeg i skogen, lukter råddyrspor.
aspergerinformator.com 